Last Christmas Standing

A remake of an old Christmas classic, re-recorded with English subtitles to meet a broader audience. All dialogues are posthumously recorded by Knut Risan.


Christmas Day. Outside the snow is falling, the snow that kept everyone waiting, but appeared just in time to make a white Christmas after all. Some children are walking along the street, pulling a sled behind them. Those who are not outside playing in the snow, are sitting inside and enjoying Christmas in their own manner; some are watching TV, while some are playing games with their family. Marcus and Marty, our two young heroes, aged 15 and 17 years, are sitting in their own chairs, listening to the radio whilst reading Christmas cartoons. They are having quite the idyllic Christmas time when suddenly they are torn out of their peacefulness by fiery, but yet well-known synth music from the radio.

“I do wonder,” Marcus said, turning against Marty, “if we ever will live to see a Christmas without Wham!’s ‘Last Christmas’ being played on the radio.”
“What, like any kind of radio?” Marty was immersed in the comic he was reading.
“Well, national radio, then. The song has haunted the world like a nightmare ever since it came in the 80’s. Think about that, the 80’s! Long before we were born!” said Marcus, waving his hands. His brother looked up from the comic magazine. A bit bemused, he gazed at Marcus who now was fiddling with the volume control on the radio.
“What has horse-riding female goblins got to do with Wham!?” he shrugged.
“Well, I am about to lose my mind. Do you think they will celebrate Christmas in 2150 accompanied by the golden voice of George Michael during their Christmas dinner?”
“Do you think they will celebrate Christmas at all?”

Marcus went silent for a moment. He simply hadn’t thought of it that way before. Now that the threats of global warming and climate change were approaching the Earth like two hummingbirds who are also approaching each other, this was indeed a timely question. If the most severe doomsday prophecies had any substance at all, then there wouldn’t be any Christmas to celebrate even in 100 months. Marcus turned grave. From the radio you could hear the shrieking voice of George Michael: No-ow I know what a fool I’ve been…
“I have actually never thought of that,” he had to admit. “The way we are destroying the Earth with our mindless actions and contempt of future generations, our concern should be whether we have an earth to celebrate Christmas on, rather than if that Christmas may contain Wham! in some form,” Marcus said precociously.
“Huh?” sounded from behind the comic magazine. “What thoughtless actions? I was referring to how people probably won’t celebrate Christmas in the future! Christmas is, after all, cozy as it may be, a Christian celebration, and people are finally starting to wake up from this Jesus nonsense. And without Jesus, there won’t be much Christmas celebration, you’ll see.”
“Bah,” Marcus wasn’t convinced. “Christmas will always prevail, the Earth, however, is heading straight down the drain if we don’t do something soon to save our climate.”
“Climate here and climate there, I am sure the earth will outlast Christmas by a long mile.” Marty said while attempting to ignore the over engaged younger brother, who swallowed everything he read from environmental activist organizations on the Internet whole.
“Wanna bet?” Marcus asked triumphantly.
“Great idea!” Marty replied, “we can take a look into my magical crystal ball to find out what will last the longest: The Earth or Christmas. 50 bucks on the Earth.”
“You have a magical crystal ball?” Marcus made big eyes.
“Sure.” Marty put down the comic he until recently had been reading, and stood up, while John Lennon relieved George Michael on the radio, for now. Marty slouched over to the bowl of nuts that was residing on the shelf next to the gingerbread house, grabbed a hazelnut in his hand, and raised it towards the ceiling.
“I hereby summon You, O magical hazelnut! Answer me this: What will outlast what: The Earth or Christmas?” He put the nut to his ear as if he was expecting an answer in the form of a whisper.
“Fool.” Marcus said from his chair.
“Sssh,” Marty continued. “It talks to me! It says… it says… that all this global warming bollocks is pure, utter nonsense, that you should get some hobbies not involving idealistic organizations, and that I am going to eat this nut soon. Wow! Three out of three, not bad!”

Marcus had already put his brother on manual ignore, and picked up another comic magazine from the pile of Christmas comics, when Marty grabbed the nutcracker from the shelf and cracked open the nut he held in his hand. Suddenly, there was a large POFF, and a small bang, and before them in a cloud of smoke stood an old man with a pointy hat, and a long, grey beard. Marty dropped the nut he was holding down on the floor, and Marcus dropped the comic magazine he was reading. Both gaped.
“The m-m-magical nut…” Marcus said, terrified.
“Whoops, where did I end up now?” the old man asked. Marty stared at him in disbelief.
“D-did you come out of this… nut?” Marty asked the old man.
“Nut? What nut? Would big, old me come out of a tiny nut? No, I think you are out of your mind.” The old man looked slightly bothered at the gaping boy.
“Yes, I am starting to think that myself.” Was all Marty managed to say, facing the old man who had suddenly appeared right in front of him as if by magic. The man looked at the boys. The surprised looks on their faces revealed to him what had happened.
“Oh no, don’t tell me… I managed to teleport myself to this dimension again!”
“This what?” Marcus stuttered. The old man sighed.
“Pardon me, I did not intend to come bursting in on you in this manner. I owe you an explanation. My name is Randalf and I am a wizard. I come from the same planet as you, but from another dimension. My dimension has some sort of supervision of the other dimensions, hence we from time to time teleport ourselves here and there when it is necessary. Now I was going to teleport myself to 7-twentyeleven to get me a cup of coffee, but I always mix up the magic words, so I often find myself in different dimensions than the one I was heading for.”
“Other dimen… how many dimensions are there really?” Marty asked.
“Hmm, well… with the last one I believe we now have 75 dimensions only for this planet. Each planet can have many dimensions, even Uranus has 29 dimensions, although they all are as cold and full of shit as the one you know of.”
“So… you…” Marcus hesitated. “So you came here from another dimension, as if by magic?”
“Yep,” Randalf replied, before hastily adding “with magic, rather.”
“And you didn’t come out of this hazelnut?” Marty pointed to the half-broken nut on the floor. Randalf laughed and made a dismissive gesture with his hand.
“Ha-ha, no, that would have been something!”

Marcus and Marty stared at each other, stunned. Even in their wildest fantasies they couldn’t have imagined what had just happened. Suddenly, Marcus got an idea. He put up a smart face.
“Now you have that lame expression again.” Marty said.
“Shut up, brother.” Marcus replied. “Tell me, Randalf. You said you had some sort of supervision with the other dimensions, including this?”
“That’s right. With the explosive increase in dimensions we get more and more to do in our dimension.”
“Could you even, like, see in the future?”
“Nah, well, only if you have the Great Crystal Ball of Future Vision.”
“And if you have the Great Crystal Ball of Future Vision?”
“Yes, then you could see in the future.”
“You see,” Marcus started, “me and my brother here have a bet going. We wonder what will last the longest of the Earth and Christmas. Maybe you could give us the answer?”
“Well, I do have a lot to do these days…” Randalf scratched his beard. “But considering how I burst in on you in such a rude manner, and even on Christmas day… then I guess we could always have a look. What was it you guys wondered again?”
“What will last the longest of the Earth and Christmas!” Marcus said, enthusiastically.
“And Wham!” Marty added, now just as enthusiastically.
“What?” Randalf asked.
“No, Wham!” the boys cheered together.
“Oh well, hop on board in my ship, and we’ll travel to Dimension 1!” Randalf gesticulated.
“What ship?” The boys looked around the living room in wonder.
“Boys… You have to imagine the ship!”

And so they did. Singing The Imagination Song, Randalf took the boys to Dimension 1, where they hopefully would get the answer to the ultimate question of what would last the longest: The Earth, Christmas, or Wham!

The end of part I.


The story so far: Marcus and Marty, two boys aged 15 and 17 years, are sitting in the living room on Christmas Day, discussing what will last the longest of the Earth and Christmas, after being directed to this topic of conversation by George Michael and Wham!, but are interrupted by the sudden appearance of the mystical wizard Randalf from Dimension 1 in a cloud of smoke just as Marty is cracking what he calls a “magical nut”. Randalf debunks the idea that the nut has anything to do with his sudden appearance. The boys ask Randalf if he can give them the answer to their question of what will last the longest of the Earth, Christmas and Wham! And accompanied by a lame song, Randalf takes the boys on an unforgettable journey in his imaginary ship.

It is truly a marvellous sight. The ship sailed through time and space, and dimensions, of course. Around Marcus and Marty fantastic lands and endless oceans appeared on all sides. With a firm hand, Randalf steered the ship through all these majestic places. Marcus and Marty stood in awe, gazing at the wonderful sights in front of them. At last, Randalf spoke.
“While we’re out drivin’ this jolly old boat, I might as well show you what started this whole Christmas-thingy of yours. I mean, now that you’re going to find out how long it’ll last, that might be of some use.”
“Oh yes, please!” Marcus said eagerly. “Show us!” And before Marty could even utter a single word, Randalf had directed the ship towards a small stable in a country far, far away. The boys peeked over the railings of the ship, and looked down on a heavily pregnant woman who lay on her back in some hay, and what appeared to be a not so dexterous man, who was hammering on some pallets. The two turned out to be Mary and Joseph.
“There, finally done!” Joseph exclaimed in relief.
“Oh, what a nice crib!” Mary said.
“It is a stool…” Joseph sulked. Randalf told the boys that the woman was only minutes away from giving birth, and that they did wise in turning away.

The boys sat down with their own Christmas comic, which they had brought for the trip.
“What are you reading?” Randalf inquired.
“The Katzenjammer Kids” Marcus replied.
“Beetle Bailey” Marty seconded.
“Bah,” Randalf snorted. “call the humour police if you find any jokes, I mean, Jesus Christ!”
“Speaking of,” Marty looked up from his comic magazine. “Is anything happening over there yet?”
“That depends on you,” Randalf answered. “If you imagine that Jesus is born, then he is. Just you try and see.” The boys looked puzzled at each other, and looked over the railings at the huge party that had assembled at the stable.
“But you told us the birth was minutes away, and all we had to do was imagine that Jesus was born!?” Marcus looked indignantly at Randalf, who just shrugged his shoulders.
“I just wanted a small break, that’s all.”

“What a beautiful child!” said the first shepherd.
“He has his father’s eyes!” said the second.
“And what a nice crib!” said the third.
“It’s a stool!” Joseph replied irritated. Mary held the newborn in her arms. It was quite a few people who had showed up to get a glimpse of the baby. She stroked him lovingly over the head, and sat up in the hay.
“He can lie in the crib that Joseph made,” she suggested.
“Stool!!!” Joseph boomed, as Mary put the little baby down in the cri… in the hollow stool in front of them. Three posh upper class men approached the baby.
“It is the three wise men!” Marcus exclaimed.
“Well,” Randalf replied, “it is the three wise-asses. A nuance that has disappeared in the translation of the bible.”
“The son of God, hah, I dare say! He’s even smaller than me!” said the first snob.
“If he is as almighty as they say he is, then he can prove it by turning me into a frog!” said the second, and turned into a frog.
“And what an ugly stool!” said the third. “Anyways, here are some presents from us,” he continued, while turning to Mary.
“Lo and behold! Gold from the wealthy kingdom to the east, where I come from. In our kingdom, the wealth is great, but greater is He who is born today,” said the first wise-ass, before adding “although he might appear kind of tiny today.”
“Rejoice, for I have brought frankincense from my Kingdom in the south” the second wise-ass croaked. “In our kingdom we smoke everything we find, from cigarettes to salmon, so here is some smoked frankincense, so it can smell a little better in this filthy stable.”
“And I have brought baby clothes,” said the third wise-ass. “The son of God must not be cold!”
“Baby clothes!?” the boys exclaimed together.
“Yes,” Randalf had to admit, “the translations might have plundered a bit here as well.”

The ship sailed on. The boys had stars in their eyes; they had just witnessed the birth of Christ.
“Imagine that, this is actually the reason why we celebrate Christmas each 25th of December.” Marcus said, incited by what he had just seen.
“Not quite,” Randalf said concerned. “You see, the day you now celebrate Christmas on was originally a pagan celebration that the Christians ‘stole’ because they wanted attention be directed at the birth of Christ.
“Is that true?” Marcus said, mildly shocked.
“But that means,” Marty continued, “that the Christians really can just shut it when they go on nagging about people forgetting the true message of Christmas, and that it is a paradox that non-Christians celebrate Christmas. All we do is taking back the holiday from the Christians!”
“Strictly speaking that is what it means, yes,” Randalf said and parked the ship. “We’re here, at last. Welcome to my world!”

The boys stepped out of the ship. The house in front of them was the greatest they had ever seen. On the ground was a thick layer of snow, and small, green men with funny hats were running around as if they were engaged in something important.
“It looks as if the small, green men are engaged in something important!” Marty exclaimed while pointing at one of them.
“That is because they are engaged in something important,” Randalf answered. “For you haven’t forgotten what day it is in your world and dimension…?”

The boys followed Randalf into the house. On the table in the living room was a giant orb made of glass. “That must be it!” Marcus whispered loudly to Marty. They gathered around the table.
“Boys…” Randalf started. “First, I need to tell you something.”
“Is that the Great Crystal Ball of Future Vision?” Marcus asked eagerly, pointing at the large glass orb on the table.
“What? This?” Randalf lifted it up. “No, this is just for decorations.” He shook the orb, and little, white pieces whirled around inside the orb. “Look! Snooooow!!” Randalf shouted with joy. He put down the orb. “As I said, there is something I need to tell you. Or rather, show you.”

Randalf took off the pointy hat, the long coat and the grey fake beard. The boys gasped when they saw who was underneath the costume.

The end of part II.


The story so far: The mystical wizard Randalf shows up unannounced in a cloud of dust at the home of our heroes, Marcus and Marty, while they’re really discussing what will last the longest of the Earth, the Christmas celebration, and Wham!’s perpetual Christmas hit “Last Christmas”. Randalf takes the boys on a journey in his imaginary ship, so they can look into the Great Crystal Ball of Future Vision, and thus once and for all decide the argument. On the way, Randalf stops at a stable in Bethlehem some 2000 years ago, where Jesus just has been born to standing ovations from the shepherds on the hillside and the three wise-asses, while Joseph has made an incredibly ugly stool. When the boys finally arrive at Randalf’s residence, he takes off his pointy hat and the grey fake beard, revealing his true identity…

“So, boys,” Randalf started, “it is in fact me.”
“Y-you… you… exist.” Marcus said while staring at the large figure in front of him. The man was clad in his usual red coat, and the big, white beard hid a cunning smile.
“And I who all the time thought it was dad!” Marty explained.
“Ho-ho-ho”, Santa Claus chuckled. “Your father has been a stand-in for me on several occasions. It is a myth that I have the capacity of visiting all the children all over the world. In fact, I need that well-meaning fathers and broke students at malls keep the myth about me alive. So be it that some illusions are shattered when dad forgets to take off his watch when dressing as Santa.”
These words upset Marcus. He remembered that ill-fated Christmas all these years ago, when his own father had made the same mistake. He had been suspicious for some time, that something wrong that wasn’t right was up when his father never had been there when Santa showed up. He wouldn’t have given this any more thought, if it hadn’t been for Marty, in a moment of anger, shouting to Marcus that Santa didn’t exist, and that it was only their dad dressed up as Santa who came with presents every Christmas. That Christmas, the last illusions of Santas and reindeers had gone out the window. When Marty some hours later had explained to Marcus that God didn’t exist, the night was complete. Marcus had locked himself in his room for the remainder of the Christmas.
“But why the wizard costume?” Marty dragged Marcus out of his sad train of thoughts.
“It’s not really a costume…” Santa started. “The grey coat is my winter coat, and the pointy hat is very stylish.”
“And the fake beard on top of the regular beard?” Marcus asked.
“For dramatic effect,” Santa answered with confidence.
“Ah,” the boys said.

Santa Claus gave the boys a tour around the big house. Little, green elves ran back and forth with wish lists and toys. They had to be done in time, so the toys with the name tags could be delivered to the appropriate present stations all over the world, where the fathers could pick up the presents for their little, loved ones – a task that is carefully described in The Big Daddy Book, which every father receives as his first-born child enters the world, but that they have to promise to keep secret from wife as well as children. “Those who don’t have a father, or has a father that does not care,” Santa explained, “will just have to pray for some mall Santa to have their present.”
“So you don’t help them in any way?” Marty wanted to know.
“Nah.” Santa Claus kicked around some paper lying on the floor.
“Isn’t that a bit mean?” Marcus stared at him in disbelief.
“The Lord giveth and the Lord taketh away,” he said indifferently.
“That’s God,” Marty mumbled while looking around. He felt uncomfortable. It was something about this Santa, which he couldn’t pinpoint, that just wasn’t right. Santa was supposed to be a stout, nice old man, who stood for unity and happiness. This Santa was an insensitive guy with a strange accent. Why would Santa give presents to children all over the world, but only if their fathers could be arsed to pick up the presents themselves? And what was up with all the super feminine dolls that were shattered around the house, with tons and tons of needles in them? And what was that…?

“Here we are!” Santa proclaimed.
“We’re where?” Marcus asked.
“Ho!” Santa laughed. “At the Giant Crystal Ball of Future Vision, of course! You boys had a question for me, didn’t you?”
“Yes!” Marcus answered.
“Yes!” Marty interrupted. “We wonder what the hell you want from us!” Silence. Marcus looked inquiringly at his brother.
“What do you mean?” he asked.
“I mean,” Marty answered, “that there is something fishy about this whole Santa shenanigan. I have trouble believing this man is who he says he is.”
“Come on!” Marcus said angrily, almost tearful. “This is the second time you tell me Santa doesn’t exist.”
“I know,” Marty said, scowling at Santa Claus. “I’ve always had a thing for scepticism. I grew suspicious on board the ship when Santa/Randalf lighted up a cigarette, and pulled up his beard for every drag he took. That lame cover story about the Christmas presents that the fathers of the world supposedly were to pick up themselves didn’t exactly help, but what sealed the deal for my part … was this!” The room fell silent, as Marty took forth a poster. At first it was difficult to see who it depicted, since someone had drawn on it a moustache, devil horns, a couple of male genitals, and at least twenty different weapons, all intending to do serious harm to the man on the poster. The man was no other than the Christmas spirit killer George Michael.
“I should have known it a long time ago,” Marty continued. “That lame song which you sang on board the ship wasn’t just lame, it also completely out of tune, and besides you snuck in a synth solo from Hell. Take off that stupid beard and those ridiculous, red clothes, for I know who you really are.” The Artist, formerly known as Randalf and Santa Claus did as Marty said, and took off his disguise.
“You!” Marcus gasped. “You are … you are …”
“Exactly!” Marty lifted his head in triumph.
“You are … you are …” Marcus continued.
“Just as I thought!” Marty gloated.
“You are … eh, you are …” Marcus repeated. “ You are … who the Hell are you??”
“Don’t you see?” Marty asked in disbelief.
“Marty, I have never before in my life seen this man.” Marcus replied.
“This, my dear brother, is,” Marty revealed, “the other guy in Wham!”
“George Michael?” Marcus asked.
“No,” Marty said, “the other guy.”
“There were others?” Marcus had never heard of any other guy in Wham!
“Exactly!” The other guy in Wham! replied. And then he started explaining.

“As you know, in the 80’s me and Georgy-Porgy had a massive hit with Last Christmas, presumably the best Christmas song ever written. Ever since, this piece of confectionary of a song has been played in the millions of homes around the world, each Christmas. But who took the credit for this, and a bunch of other classics (such as Club Tropicana)? I’ll tell you who! That little bearded gaylord! Everyone remembered George Michael, but no one remembered me. They all just referred to me as “the other guy in Wham!” It went as far as me not remembering my own name anymore. So, at the end of the 80’s I allied with some guys from the Soviet Union who wanted one back at the U.S. for beating the soviets in about every possible area they were fighting on at the time. They figured they couldn’t beat USA with conventional methods, and so they came up with this brilliant conspiracy, which is the mother of all other conspiracies. They wanted to exploit the greed of the Americans, they wanted to use their own greed and self proclaimed excellence against them.” The other guy in Wham! made a short pause before continuing. “You think of the fall of communism and the iron curtain as something the West did, but have you never reflected on how apparently easy it happened? Along came Gorbachev, and everything was just bliss? Oh no, if something looks too easy, it most certainly is. The truth is that it was the Soviet Union that arranged the fall of the iron curtain, and at the same time initiated a large-scale brainwashing of all of the West: The Great Santa Plot!”

Marcus didn’t know if he wanted to hear any more, but Marty pushed on.
“Tell us about The Great Santa Plot!”
“The Great Santa Plot is as simple as it is genius. A man, the so called ‘Santa Claus’ whose name is an acronym for ‘Satan C(an) L(ove) USA”, if you twist and turn it some, would get all of the western world to think it was a good idea to turn the Christmas holiday into one big shopping spree, so the western consumer grew poorer, while the big corporations who makes a profit of the Christmas, who also happens to be controlled by the Russian government without the stupid western man known, got wealthier and wealthier. Have you ever wondered why Santa Claus is red? It’s not because of Coca Cola, that is simply a myth we planted. No, red is the colour of communism. Yes, Santa Claus is a commie!”

This was simply too much for Marcus, and he ran out of the room, crying. Marty stayed put.
“Santa surely has existed much longer than since the late 80’s?” he asked confused.
“No, that’s what you think, but as I said, this is a result of a great western brainwashing. Before that there was no Santa Claus, but the Russians have made you all believe it.”
“But where do you come into the picture?” Marty wanted to know.
“The Russians needed someone western to pose as Santa Claus, or else it would not have been believable at all. I met some Russians at an anti-George Michael seminar, and then the snowball started rolling. At first they didn’t think that I needed a costume other than my communist coat, since no one would recognize me anyway, but to make the transformation complete, they gave me a fake beard to make me look like one of the most famous Russians of all time – Rasputin!” The other guy in Wham! pulled out a picture of Gregory Rasputin.

“Naaah…” Marty doubted. “Can’t say I see any similarity.”
“Maybe not now,” the other guy in Wham! replied. “But what if I make just a few tiny alterations…” The other guy in Wham! started drawing on the picture with some pencils. “There you go!” He showed the picture again to Marty.

“You’ve just taken an ordinary man with a long beard, and drawn some red clothes and a white beard on him!”
“Yes, that is pretty much how we came up with the disguise.”
“I see,” Marty said thoughtfully. “But there is something I still don’t quite get. The Russians gets money from the West from this scheme (what they do with the money is better left unsaid, apart from silly English football clubs.) But what’s in it for you? How does George Michael take harm from the Russians taking the West’s money?”
“Ah, but you see, this is the most brilliant part of the plan! You might think that the toy store Toys ‘Я’ Us is just another toy store? Well, you better think again! The fact is that all the toys sold there in reality are little George Michael voodoo dolls, so each time some child hits or throws a toy to the ground, George Michael is hurt. You didn’t think it was a coincidence that so many bad things have happened to him lately? Hirr hirr hirr …”
“Toys ‘Я’ Us … It’s all coming together now.” Marty said profoundly.
”Yes. Most people think the store is called Toys ’R’ Us, but they don’t know that it’s not an R at all, but the cyrillic letter Я.” The other guy in Wham! nodded confirmingly to what he had just said.
”Funny you should say that, I’ve always called the store Toys ‘Я’ Us.”
”Yes, that’s what it’s called.”
”Still, it doesn’t change the fact that you probably are the most evil person I have ever met.” Marty looked again at the poster, thinking of what the other guy in Wham! had said about the voodoo dolls.
”Thank you. Now, it was something you wanted to see?”

The other guy in Wham! took Marty into another room, where the Great Crystal Ball of Future Vision was.
”Are you sure you want to see this? Looking into the future rarely brings anything good with it.” the other guy in Wham! warned Marty.
”Do I want to see this?” Marty asked.
”No,” was the abrupt answer.
”I’ll see it anyway.”

When Marty returned to Marcus, it appeared to Marcus as if it was a different Marty. The once so jolly boy now had an empty look in his eyes.
”Did you look into the future?” Marcus tried.
”Yes,” was the blunt answer.
”What happens to the Earth?” the little brother asked hesitantly.
”Believe me,” Marty said, ”you really don’t want to know.”
”But …” Marcus started.
”You really don’t want to know,” Marty snapped.
”Ok then,” Marcus accepted. ”Just tell me one thing … what will last the longest? The earth, Christmas, or Wham!?”
”Are you sure you want to know?” Marty gazed at his younger brother.
”Yes,” Marcus said after thinking for a long time.


Jorda, jula og Wham!

En gammel juleklassiker til glede for nye og glemske lesere.


Julaften. Utenfor laver snøen ned, snøen som lenge lot vente på seg, men som dukket opp i tide til å lage en hvit jul likevel. Noen barn går bortover gaten med kjelken etter seg. De som ikke er ute i snøen sitter inne og nyter julaften fra innenfor husets fire vegger. Noen ser på tv, mens andre spiller spill med familien. Markus og Martin, våre to unge helter på 15 og 17 år, sitter i hver sin godstol og lytter til radioen mens de leser juletegneserier. Det hele fortoner seg som en riktig så idyllisk julaften. Brått blir guttene revet ut av idyllen av heftig, men dog velkjent synthspill fra radioen.

«Jeg lurer på jeg,» snudde Markus seg mot Martin, «om vi noensinne kommer til å oppleve en jul uten at Wham!s Last Christmas blir spilt på radioen.»
«Hva da, mener du, sånn hvilken som helst radio?» Martin satt fordypt i nummer enognitti Stomperud, og enset knapt Markus’ engstelse.
«Riksdekkende, da. Låta har jo ridd verden som en mare siden den kom på 80-tallet. Tenk, 80-tallet, lenge før vi ble født!» argumenterte Markus mens han veivet med armene. Broren satte seg opp og så på ham. Litt forundret skulte han bort på Markus som nå tuklet med volumknappen på radioen.
«Hva har kvinnelige vetter med Wham! å gjøre?» spurte han med et skuldertrekk.
«Vel, jeg går i alle fall snart fra vettet. Tror du de kommer til å feire jul i 2150 ledsaget av George Michaels gyldne røst under julemiddagen?»
«Tror du de kommer til å feire jul i det hele tatt?»

Markus ble stille et øyeblikk. Det hadde han sannelig ikke tenkt på. Nå som klimatrusselen hang over jorda som en våt sokk henger til tørk over en tennisball var det så absolutt et betimelig spørsmål. Hadde de alvorligste dommedagsprofetiene noe for seg var det ikke engang sikkert om noen kom til å feire jul om 100 måneder. Markus ble alvorlig. På radioen kunne en høre George Michaels skingrende stemme: No-ow I know what a fool I’ve been …
«Det har jeg faktisk ikke tenkt på» måtte han medgi. «Slik vi ødelegger jordkloden med våre tankeløse handlinger og forakt for fremtidige generasjoner er det en større bekymring om vi i fremtiden har ei jord å feire jul på, enn om den jula kommer til å inneholde Wham! på en eller annen måte …» sa Markus veslevoksent.
«Hæ?» kom det fra Martin bak tegneseriebladet. «Hvilke tankeløse handlinger? Jeg mente at det ikke er sikkert at folk i fremtiden kommer til å feire jul! Jul er jo tross alt, koselig som den enn er, en kristen høytid, og folk våkner mer og mer opp fra dette Jesus-sludderet. Og uten Jesus blir det ikke mye julefeiring, skal du se.»
«Pøh,» Markus var ikke overbevist, «jula kommer alltid til å bestå, jordkloden derimot, er på vei lukt til helvete, hvis vi ikke gjør noe straks for å ta vare på klimaet.»
«Klima meg her og klima meg der. Jeg er sikker på at jorda kommer til å bestå lenge etter at jula er en saga blott.» sa Martin mens han prøvde å ignorere den overengasjerte lillebroren som tok alt som stod på Natur og ungdoms hjemmesider for god fisk.
«Skal vi vedde?» spurte Markus triumferende.
«God idé,» repliserte Martin raskt, «vi kan titte i den magiske spåkula mi og finne ut hvem som vinner: jorda eller jula. 50 spenn på jorda.»
«Har du en magisk spåkule??» Markus gjorde store øyne.
«Ja visst.» Martin la fra seg bladet han inntil nylig hadde lest i og reiste seg, mens John Lennon avløste George Michael på radioen, for denne gang. Han gikk bort til skålen med nøtter, tok en hasselnøtt i den ene hånda, og løftet den mot taket.
«Jeg kaller deg, o magiske hasselnøtt, hva vil overleve hva? Jorda eller jula?» Han la nøtta inntil øret som om han ventet at den ville hviske ham et svar.
«Dust.» sa Markus fra godstolen.
«Sssh,» sa Martin, «den snakker til meg! Den sier … den sier … at alt klimamaset er noe stort sprøyt, at du bør finne deg en hobby som ikke innebærer idealistiske ungdomsorganisasjoner, og at jeg kommer til å spise denne nøtta snart. Wow! Tre av tre! Det e’kke verst!»

Markus hadde allerede satt broren på manuell ignorer og tok opp juleheftet med Knoll og Tott fra bladhaugen, da Martin tok nøtteknekkeren fra bordet og knakk nøtta han hadde i hånda. Med ett hørtes et høyt POFF og et lite pang og foran dem i en sky av røyk stod en gammel mann med spiss hatt og langt, grått skjegg. Martin mistet nøtta han hadde i hånda ned på gulvet, Markus slapp juleheftet han hadde i hendene. Begge måpte.
«Den m-m-magiske nøtta…» sa Markus forskrekket.
«Oida, hvor er jeg havnet nå?» spurte den gamle mannen. Martin så vantro på ham.
«K-kom du ut av denne nøtta?» spurte Martin den gamle mannen.
«Nøtt? Hvilken nøtt? Skulle store jeg komme ut av en liten nøtt? Nei jeg tror du er tullerusk…» den gamle mannen så litt brydd på den måpende gutten.
«Ja, det begynner jeg å tro sjøl…» var alt Martin klarte å få ut av seg der han stod ansikt til ansikt med en gammel mann som bare hadde dukket opp foran ham som ved et trylleslag. Mannen så på guttene. De overraskede ansiktsuttrykkene avslørte hva som hadde skjedd.
«Nei… ikke si at jeg klarte å sende meg til denne dimensjonen igjen!»
«Denne hva?» fikk Markus stotret frem. Den gamle mannen sukket.
«Unnskyld meg, det var ikke meningen å komme busende på denne måten. Jeg skylder dere en forklaring. Mitt navn er Randalv og jeg er en trollmann. Jeg kommer fra samme planet som dere, men fra en annen dimensjon. Min dimensjon har et slags overoppsyn over de andre dimensjonene, og derfor tryller vi oss litt hit og dit når det er nødvendig. Nå skulle jeg egentlig trylle meg bort til 7-twentyeleven for å kjøpe en kopp kaffe, men jeg blander så ofte trylleordene at jeg til stadighet finner meg sjøl i andre dimensjoner enn den jeg skal til.»
«Andre dimen… hvor mange dimensjoner er det egentlig??» spurte Martin.
«Mjaa … med den siste som kom til er vi vel oppe i en 75 dimensjoner bare for denne planeten. Hver planet har opptil flere dimensjoner. Ja til og med Uranus har 29 dimensjoner, men alle dimensjonene er like kalde og fulle av dritt som den dere kjenner til.»
«Så… du…» Markus trakk litt på det. «Så du kom altså hit fra en annen dimensjon som ved et trylleslag?»
«Jepp» sa Randalv kjapt, før han korrigerte seg sjøl: «Med et trylleslag, snarere.»
«Og du kom ikke ut av den hasselnøtta der?» Martin pekte mot den halvt knuste nøtta på gulvet. Randalv lo, og gjorde en avfeiende håndbevegelse.
«Ha-ha, nei det skulle tatt seg ut!»

Markus og Martin så lamslåtte på hverandre. Noe slikt hadde de aldri i sine villeste fantasier sett for seg var mulig. Plutselig fikk Markus en idé. Han satte opp et glupt ansiktsuttrykk.
«Nå har du det lamme ansiktsuttrykket igjen!» sa Martin.
«Kjeft broder,» sa Markus, «du si meg en ting Randalv… Du sa dere hadde overoppsyn over de andre dimensjonene, deriblant denne.»
«Stemmer det. Med den eksplosive økningen av dimensjoner får vi stadig mer å gjøre i vår dimensjon.»
«Kan dere se inn i fremtiden òg da eller?»
«Nja, hvis du har den store fremtidskula, så.»
«Og hvis du har den store fremtidskula?»
«Ja, da kan du se inn i fremtiden.»
«Du skjønner,» begynte Markus, «jeg og min bror her vi har et veddemål gående. Vi lurer på hva som kommer til å vare lengst av jorda og jula. Kanskje du kan gi oss svaret?»
«Nå har jeg egentlig mye å gjøre i disse (for dere) juletider …» Randalv klødde seg i skjegget. «Men siden jeg braste inn hos dere på en slik uhøflig manér på selveste julaften… så kan vi vel ta en liten titt på saken. Hva var det dere lurte på igjen?»
«Hva som kommer til å vare lengst av jorda og jula!» sa Markus engasjert.
«Og Wham!» la Martin til, nå minst like engasjert.
«Hvem?» spurte Randalv.
«Nei, Wham!» jublet guttene i kor.
«Åh. Vel dere får hoppe ombord i skipet mitt da, så drar vi til Dimensjon 1!» gestikulerte Randalv.
«Hvilket skip?» guttene så seg spørrende rundt i stua.
«Gutter …! Dere må forestille dere skipet!»

Og så gjorde de det, og syngende på The Imagination Song tok Randalv guttene med til Dimensjon 1, hvor de forhåpentligvis skulle få svaret på hva som kom til å vare lengst. Jorda, jula eller Wham!.



Fortellingen så langt: Markus og Martin, to gutter på 15 og 17 år, sitter i stua og diskuterer hva som kommer til å vare lengst – jordkloden eller julefeiringa, etter at George Michael og Wham! har ført dem inn på dette samtaleemnet, men blir avbrutt av at den mystiske trollmannen Randalv fra Dimensjon 1 dukker opp i en sky av røyk akkurat i det Martin knekker det han kaller “ei magisk nøtt”. Randalv kan avkrefte at nøtta har noe som helst med hans inntreden å gjøre. Guttene spør Randalv om han kan gi dem svaret på hva som kommer til å vare lengst av jorda, jula og Wham!, og akkompagnert av en lam sang tar Randalv dem med på en uforglemmelig reise i det imaginære skipet sitt … 

Det er et fantastisk skue. Skipet seilte gjennom tid og rom, og dimensjoner så klart. Rundt Markus og Martin dukket det opp fantastiske land og uendelige hav på alle kanter. Bak roret styrte Randalv med en stødig hånd. Markus og Martin så med oppslukende øyne på de fantastiske synene som viste seg for dem. Brått sa Randalv:
«Med det samme vi er ute og kjører litt kan jeg jo vise dere det som var starten for at dere feirer jul. Kan jo være greit å få med seg når dere skal finne ut hvor lenge den vil vare.»
«Å ja,» sa Markus begeistret, «vis oss det!» Og før Martin rakk å si noe som helst, hadde Randalv allerede satt kursen for en liten stall i et land langt, langt borte. Guttene tittet over rekkverket på skipet, og så ned på en høygravid kvinne som lå i høyet i en stall, og en tilsynelatende lite fingernem mann som snekret sammen noen paller. De to menneskene viste seg å være Maria og Josef.
«Sånn, endelig ferdig!» pustet Josef lettet ut.
«Å, så fin krybbe!» sa Maria.
«Det er en krakk …» svarte Josef furtent. Randalv forklarte guttene at det bare var minutter igjen til fødselen, og at de gjorde lurt i å snu seg bort.

Guttene satte seg ned med hvert sitt tegneserieblad som de snedig hadde tatt med seg på turen.
«Hva leser dere?» skjøt Randalv interessert inn.
«Knoll og Tott» svarte Markus.
«Billy» fulgte Martin opp.
«Pøh,» snøftet Randalv, «ring hvis dere finner en morsom stripe da» sa Randalv tørt. «Nei, det er bare julealbumet med Arild som duger. Der snakker vi kvalitet. Den gutten tegner som en gud.»
«Speaking of,» Martin så opp fra heftet sitt, «skjer det noe der borte snart eller?»
«Det kommer an på dere det» svarte Randalv. «Bare dere forestiller dere at Jesus er født, så er han det. Prøv så skal dere se.» Guttene så spørrende på hverandre – igjen – og så over rekkverket, og der var det allerede fullt hus.
«Men du sa jo at det var minutter igjen til fødselen, og så kunne vi bare forestille oss at Jesus var født!?» Markus så indignert på Randalv, men han bare trakk på skuldrene.
«Ja, jeg ville bare ha en liten pause.»

«Så skjønt et lite barn!» sa den ene hyrden.
«Han har sin fars øyne!» sa den andre.
«Og for en fin krybbe!» sa den tredje.
«Det er en krakk!» repliserte Josef irritert. Maria holdt den nyfødte tett inntil seg. Det var litt av et oppbud av folk som ville ha sitt av babyen. Hun strøk ham kjærlig over hodet, og satte seg opp i høyet.
«Han kan ligge i krybben som Josef lagde» foreslo hun.
«Krakk!!!» tordnet Josef i det Maria la det lille barnet i kry.. på den hule krakken foran dem. Tre snobbete overklassemenn kom bort til barnet.
«Det er de tre vise menn!» utbrøt Markus.
«Nja,» svarte Randalv, «det er de tre nesevise menn. En nyanse som er kommet bort i oversettelsen av bibelen.»
«Guds sønn, du liksom, han er jo mindre enn meg!» sa den ene snobben med nesa i været.
«Hvis han er så mektig som de sier kan han jo bevise det ved å gjøre meg om til en frosk!» sa den andre og ble til en frosk.
«Og for en stygg krakk!» sa den tredje hovent. «Her har du uansett noen gaver fra oss» fortsatte han, mens han henvendte seg til Maria.
«Gull fra det rike landet i øst, hvor jeg kommer fra. Hos oss er rikdommen stor, men større er Han som er født oss» sa den første nesevise mannen. «Sjøl om han akkurat dag kan virke noe liten» la han til.
«Gled Eder, for jeg har brakt med meg røkelse fra mitt land i øst» kvekket den andre nesevise mannen. «Hos oss røker vi alt vi kommer over, fra sigaretter til laks, så her skjenker jeg Eder litt røkelse så det kan lukte litt godt i denne skitne stallen.»
«Og jeg har med litt babyklær» sa den tredje nesevise mannen. «Guds sønn må ikke fryse!»
«Babyklær!?» utbrøt guttene i kor.
«Ja,» måtte Randalv medgi, «oversettelsen har nok vært litt plundrete her også.»

Randalv styrte skuta videre. Guttene hadde stjerner i øynene, de hadde nettopp bevitnet Jesu fødsel.
«Tenk at dette er grunnen til at vi feirer jul hver 24. desember!» sa Markus oppildnet av det han nettopp hadde sett.
«Nja, ikke helt» svarte Randalv betenkt. «Du skjønner, det tidspunktet vi nå feirer jul på var opprinnelig en hedensk høytid som de kristne “stjal” fordi de ville ha mer oppmerksomhet rundt Kristi fødsel.»
«Er det sant?» sa Markus lettere sjokkert.
«Det betyr jo,» fortsatte Martin, «at de kristne egentlig bare kan snurpe igjen smella si når de maser om at folk har glemt julens opprinnelige budskap, og at det er et paradoks at de som ikke er kristne feirer jul. Det eneste vi gjør er jo å ta høytiden tilbake fra de kristne!»
«Strengt tatt betyr det det ja» sa Randalv mens han parkerte skipet. «Nå er vi fremme. Welcome to my world!»

Guttene steg ut av skipet. Huset foran dem var det flotteste de noen gang hadde sett. På bakken var et tjukt lag med snø, og små grønne menn med morsomme hatter løp rundt som om de var beskjeftiget med noe viktig.
«Det ser ut som de små grønne mennene er beskjeftiget med noe viktig!» utbrøt Martin mens han pekte på en av dem.
«Det er fordi de er beskjeftiget med noe viktig» svarte Randalv. «For dere har vel ikke glemt hvilken dag det er i dag i deres verden og dimensjon …?»

Guttene fulgte etter Randalv inn i huset. På bordet i stua stod en stor glasskule. «Det må være den!» hvisket Markus høyt til Martin. De satte seg rundt bordet.
«Gutter …» begynte Randalv, «først er det noe jeg må fortelle dere.»
«Er det den magiske fremtidskula?» spurte Markus med iver, pekende på den store glasskula på bordet.
«Hva? Denne?» Randalv løftet den opp. «Nei, denne er bare til pynt.» Han ristet på kula, og små hvite lapper ble virvlet rundt inne i kula. «Se! Snøøøø!!» ropte Randalv begeistret. Han la fra seg kula igjen. «Som sagt, det er noe jeg må fortelle dere. Eller snarere, det er noe jeg må vise dere.»

Randalv tok av seg den spisse hatten, den lange frakken og det grå løsskjegget. Guttene gispet i kor da de så hvem som var under forkledningen.



Fortellingen så langt: Den mystiske trollmannen Randalv dukker opp uanmeldt i en sky av støv hjemme hos våre helter Markus og Martin, mens de egentlig diskuterer hva som kommer til å vare lengst av jordkloden, julefeiringa og Wham!s evinnelige julehit «Last Christmas». Randalv tar guttene med seg i det imaginære skipet sitt så de skal få sett inn i den store fremtidskula, og dermed avgjøre diskusjonen en gang for alle. På veien svipper Randalv innom en stall i Betlehem for omlag 2007 år siden, hvor Jesus blir født til stående ovasjoner fra hyrdene på marken og de tre nesevise menn, mens Josef på sin side har laget en umåtelig stygg krakk. Når guttene endelig er kommet frem til Randalvs residens, tar han av seg den spisse hatten og det grå løsskjegget, og avslører sin virkelige identitet …

«Så, gutter,» begynte Randalv, «det er altså meg.»
«D-du … du … fins!» sa Markus mens han stirret på den store figuren foran ham. Han var kledd i sin sedvanlige røde frakk, og det store hvite skjegget skjulte et lurt smil.
«Og så jeg som hele tiden trodde det var pappa!» forklarte Martin.
«Ho-ho-ho!» klukklo julenissen. «Deres far har nok vært stand-in for meg flere julaftener. Det er en myte at jeg har kapasitet til å dra rundt til alle barn i hele verden. Faktisk så er jeg avhengig av at myten om meg opprettholdes av godtmenende foreldre og blakke studenter på kjøpesentra. Da får det heller stå til at en og annen barneillusjon blir knust når pappa glemmer å ta av seg klokka si når han er nisse.»
Disse ordene gjorde Markus urolig. Han tenkte tilbake til den skjebnesvangre jula for å-så-mange år siden, da hans egen far hadde gått i den samme fella. Han hadde lenge mistenkt at noe galt som ikke var riktig ikke stemte da hans far aldri hadde vært der når julenissen kom. Dette hadde han ikke ville tenkt mer over, var det ikke for at Martin i et øyeblikks sinne hadde ropt til Markus at julenissen ikke fantes, og at det bare var faren deres som kledde seg ut på julaften. Denne jula forsvant de siste illusjoner om julenisser og reinsdyr. Kvelden hadde blitt komplett da Martin noen timere senere forklarte at Gud ikke fantes. Markus hadde låst seg inne på rommet sitt resten av den jula.
«Men hvorfor trollmannkostymet?» Martin rev Markus ut av den triste tankerekka. De så begge på julenissen.
«Det er egentlig ikke noe kostyme …» svarte julenissen. «Den grå frakken er ytterfrakken min, og den spisse hatten er veldig stilig.»
«Og løsskjegget oppå det vanlige skjegget?» spurte Markus.
«For dramatisk effekt» svarte julenissen sjølsikkert.
«Ah» istemte guttene.

Julenissen viste guttene rundt i det store huset. Små grønne alver løp frem og tilbake med ønskelister og leker. De måtte bli ferdig i tide, slik at lekene med navnelapper kunne leveres rundt omkring på de forskjellige julegavestasjonene verden over, der alle verdens fedre kunne hente gavene til sine håpefulle – en oppgave som står i Den store pappaboka enhver far får i det hans førstefødte kommer til verden, men som de må love å holde hemmelig for så vel kone som barn. «De som ikke har en far, eller har en far som ikke bryr seg,» forklarte julenissen, «må bare håpe på at en eller annen kjøpesenternisse har deres gave.»
«Så du hjelper ikke dem på noen som helst annen måte da?» ville Martin vite.
«Nei.» Julenissen så uinteressert ned i bakken.
«Er ikke det litt slemt?» Markus så vantro på ham.
«Herren gir og Herren tar!» svarte julenissen likegyldig.
«Det er Gud det» mumlet Martin mens han tittet rundt seg. Han likte seg ikke. Det var noe med julenissen, som han ikke kunne sette fingeren på, som ikke stemte. Julenissen skulle være en røslig, hyggelig gammel mann, som stod for samhold og glede. Denne julenissen var en usympatisk fyr med en rar aksent. Hvorfor ville for eksempel julenissen gi gaver til alle verdens barn, men bare dersom fedrene deres orket å hente gavene sjøl? Og hva var det med alle disse superfeminine dukkene som lå strødd rundt i huset med haugevis av nåler i seg? Og hva var det der …?

«Da er vi fremme!» proklamerte julenissen.
«Fremme hvor?» spurte Markus.
«Ho!» lo julenissen. «Fremme ved den store fremtidskula, så klart! Var det ikke sånn at dere lurte på noe …?»
«Ja visst!» svarte Markus.
«Ja visst!» avbrøt Martin. «Vi lurer på hva i helvete du vil med oss!» Det ble helt stille. Markus så rart på broren sin.
«Hva mener du?» spurte han.
«Jeg mener,» svarte Martin, «at det er noe fishy med hele denne julenissegreia. Jeg har vanskelig for å tro at denne mannen er den han gir seg ut for å være!»
«Gi deg!» svarte Markus sint og nesten på gråten. «Dette er andre gang du sier til meg at julenissen ikke fins!»
«Jeg vet,» sa Martin mens han skulte bort på julenissen, «skepsisme har alltid vært min forse. Jeg ble mistenksom på skipet da julenissen/Randalv tok seg en røyk, og løftet på skjegget når han tok seg et trekk. Den lamme coverhistorien om julegavene som alle verdens fedre liksom skulle hente hjalp ikke akkurat på, men det som avgjorde saken for min del… var denne!» Det ble helt stille i rommet i det Martin trakk fram en plakat. Det var først vanskelig å se hvem som var avbildet på plakaten, fordi det var tegnet på bart, djevelhorn, et par mannlige kjønnsorgan, og minst tjue forskjellige våpen som alle hadde til hensikt å skamfere mannen på plakaten. Mannen var ingen ringere enn julestemningdødaren George Michael. «Jeg burde ha ant det for lenge siden,» fortsatte Martin, «den lamme sangen du sang ombord på skipet var ikke bare lam, den var fullstendig falsk og dessuten lurte du inn en synthsolo som ikke lignet grisen. Ta av deg det teite skjegget og de latterlige røde klærne, jeg vet nemlig hvem du egentlig er.» Artisten, tidligere kjent som Randalv og julenissen gjorde som Martin sa, og tok av seg forkledningen.
«Du!» gispet Markus. «Du er … du er …»
«Nemlig!» Martin løftet hodet i triumf.
«Du er … du er …» fortsatte Markus.
«Akkurat som jeg visste!» godtet Martin seg.
«Du er … øh, du er …» gjentok Markus. «Du er … Hvem i helvete er du egentlig?»
«Ser du ikke det?» spurte Martin vantro.
«Kjære bror, jeg har aldri sett dette mennesket før i hele mitt liv!» svarte Markus.
«Dette er, kjære bror,» avslørte Martin, «han andre i Wham!»
«George Michael?» spurte Markus.
«Nei,» svarte Martin avkreftende, «han andre.»
«Er det flere?» Markus hadde aldri hørt om noen annen i Wham!
«Nettopp!» svarte han andre i Wham! Og så begynte han å forklare.

«Som dere vet, på 80-tallet hadde jeg og Georgy-peorgy en knallhit i Last Christmas. Formodentlig den beste julelåta som noen gang er skrevet. Hver jul siden er denne konfektbiten av en sang blitt spilt i de millioner av hjem. Men hvem var det som tok kreditten for denne og et lass andre kanonhiter (som Club Tropicana for eksempel). Jo, det var han lille skjeggehomoen det! Alle husket George Michael, men ingen husket meg! Alle bare refererte til meg som han andre i Wham! Det gikk så langt at jeg sjøl ikke husket hva jeg het lenger. Så, på slutten av 80-tallet allierte jeg meg med noen karer fra Sovjetunionen som ville ta igjen på USA for at de hadde banket russerne på omtrent alle områder de kjempet om på den tida. De fant ut at de ikke kunne slå USA med konvensjonelle metoder, så de kokte sammen en konspirasjon som banker alle andre konspirasjoner langt ned i støvlene. De ville utnytte USAs grådighet – de ville ta dem på deres egen grådighet og sjølforherligelse.» Han andre i Wham! gjorde en kunstnerisk pause før han fortsatte. «Dere tenker på kommunismens og jernteppets fall som noe som Vesten utrettet, men har dere aldri reflektert over hvor tilsynelatende lett det gikk? Plutselig kom Gorbatsjov og alt var bare fryd og gammen? Nå nei, så enkelt er det aldri. Sannheten er at det var Sovjetunionen som arrangerte jernteppets fall, og samtidig satte i gang en storstilt hjernevasking av hele den vestlige verden: Det store julenissekomplottet!»

Markus var ikke sikker på om han ville høre mer, men Martin pushet på.
«Fortell om det store julenissekomplottet!»
«Det store julenissekomplottet er like enkelt som det er genialt. En mann, den såkalte julenissen, hvis navn er en avledning av det engelske navnet på Sovjetunionen, USSR, hører du hvor likt det er, hører du? Uansett, en mann skulle få hele den vestlige verden til å synes det er en god idé å gjøre jula om til en eneste stor kjøpefest, slik at den vanlige Vest-boer ble fattigere, mens de store konsernene som profitterer på jula, som tilfeldigvis kontrolleres av den russiske stat uten den dumme vestlige manns viten, ble rikere og rikere. Dere har aldri lurt på hvorfor julenissen er rød? Det er ikke på grunn av Coca cola, det er bare en myte vi har plantet, nei, rød er kommunistenes farge. Ja, julenissen er faktisk kommunist!»

Dette ble for mye for Markus, og han løp gråtende ut av rommet. Martin ble igjen.
«Julenissen har da eksistert lengre enn siden slutten av 80-tallet?» spurte han forvirret.
«Nei, det er det dere tror, men som jeg sa, det hele er et resultat av en vestenomspennende hjernevasking som fant sted på slutten av 80-tallet. Før det fantes faktisk ikke julenissen, men russerne har fått folk til å tro det.»
«Men hvor kommer du inn i alt dette?» ville Martin vite.
«Russerne måtte ha en vestlig til å spille julenissen, hvis ikke ville det ikke ha vært troverdig i det hele tatt. Jeg møtte noen russere på et anti-George Michael-seminar, og så begynte snøballen å rulle. Først mente de at jeg ikke trengte noen forkledning utover kommunistfrakken siden ingen uansett ville kjenne meg igjen, men for å gjøre forvandlingen komplett utstyrte de meg med løsskjegg for å få meg til å ligne på en av historiens mest kjente russere – nemlig Rasputin!» Han andre i Wham! tok fram et bilde av Grigorij Rasputin.

«Njaa …» tvilte Martin. «Kan ikke si at jeg ser den helt store likheten.»
«Kanskje ikke nå» repliserte han andre i Wham! «Men hva om jeg gjør et par ørsmå forandringer …» Han andre i Wham! begynte å klusse med noen fargetusjer. «Se så!» Han viste frem bildet igjen:

«Du har jo bare tatt en vanlig mann med langt skjegg og tegnet på ham røde klær og hvitt skjegg!»
«Ja, det er mye slik vi kom frem til forkledningen»
«Jeg forstår» sa Martin tankefullt. «Men det er noe jeg ikke riktig forstår ennå. Russerne tjener på dette komplottet ved at de tar penger fra Vesten (hva de bruker pengene på skal derimot være usagt, bortsett fra tullete engelske fotballag), men hva tjener du på alt dette? Hvordan tar George Michael skade av at russerne tar penger fra Vesten?»
«Jo nå skal du høre – dette er det mest geniale med hele greia: Du tror kanskje at leketøysbutikken Toys ‘Я’ Us er en vanlig leketøysbutikk? Faktum er at alle lekene som selges der egentlig er små George Michael-voodoodukker, så hver gang noen slår eller kaster en leke derfra i gulvet så får George Michael vondt. Ja du tror vel ikke det er tilfeldig at det har vært så mye personlig elendighet med ham de siste årene? Hirr hirr hirr…»
«Toys ‘Я’ Us … Brikkene faller på plass …» sa Martin ettertenksomt.
«Ja, folk flest tror det heter Toys ‘R’ Us, men det de ikke vet er at det slettes ikke er noen R men den russiske bokstaven Я.» Han andre i Wham! nikket bekreftende til det han sjøl sa.
«Jeg leste en gang en vlogger som nevnte dette med Я-en..» sa Martin.
«Ja» skjøt han andre i Wham! inn. «Vi var en stund litt redde for at den vloggeren ville avsløre hele komplottet vårt, men heldigvis så han ikke de store linjene. Morsomt at du også sier vlogg forresten.»
«Det er jo det det heter. Det forandrer likevel ikke det faktum at du nok er den ondeste personen jeg har møtt.» Martin så igjen på plakaten, og tenkte på det han andre i Wham! hadde fortalt om voodoodukkene.
«Takk. Det var noe du ville se …?»

Så førte han andre i Wham! Martin inn i et annet rom hvor den store fremtidskula var.
«Er du sikker på at du vil se dette nå da? Å se inn i fremtiden fører sjeldent noe godt med seg» advarte Han andre i Wham! Martin.
«Vil jeg se dette?» spurte Martin.
«Nei» var det kontante svaret.
«Jeg ser det læll.»

Da Martin kom bort til Markus etterpå var det som om en det var en annen Martin, syntes Markus. Den en gang så livsglade gutten hadde nå et tomt blikk i øynene.
«Så du inn i fremtiden?» prøvde Markus seg forsiktig.
«Ja» var det korte svaret fra Martin.
«Hva skjer med verden?» spurte lillebroren avventende.
«Tro meg,» sa Martin, «du vil virkelig ikke vite.»
«Men …» begynte Markus.
«Virkelig ikke» var det knappe svaret fra Martin.
«Nei vel» samtykket Markus. «Bare si meg én ting … hva varer egentlig lengst? Jorda, jula eller Wham!?»
«Er du sikker på at du vil vite?» Martin så skeptisk på lillebroren sin.
«Ja.» sa Markus etter en lang tenkepause.


Ei heltehistorie

Kong Haakon er glad. Noreg har nett vunne andre verdskrig, mykje takka vere Hans Majestet Kongens snedige, og ikkje så reint lite dristige opphald i Sverige. Då alle trudde Kongen skulle stå side om side med sine landsmenn og slåss mot dei overlegne tyskarane, overraska han alle, tyskarane iregna, med sin heltemodige marsj mot nabolandet, der han pønska ut sitt neste strategiske trekk. Trekk som førde til at han, kongen av Noreg, kjempers fødeland, kunne returnere til landet i det krigen var over. Og det er for denne heltedåden Haakon no mottar folkets hyllest som nasjonens frelsar og krigens sigerherre. Men han er også irritert. Irritert fordi han under opphaldet i Sverige blei smitta av den alvorlege svenske folkeepidemien hovudlus. Haakon klør seg i hovudet, mens det klør som besett.

Kronprins Olav er overstadig lykkeleg. Han er stolt av det far hans har utretta i denne krigen, og tenkjer at når han vert stor, vil han bli nett sånn som far sin. Akkurat no leikar han hermeleiken med far sin, den store kong Haakon VII. Han synest det er stor stas å herme etter far sin, og han morar seg godt.

Nokre fans av kronprins Olav har forvilla seg inn blant dei kongelege. Dei var helt galne etter den siste plata kronprinsen, eller Baron Olav von Dürkenheimer, som dei kjenner han som, slepte med bandet sitt, Big Burning Bloodsuckers, kalla Evil Dark Songs of Hate for Churchburners vol III. No vil dei ha autografen hans, men dei ser han er oppteken no med å herme etter far sin. Det er seint og alle er trøytte no, og om litt går dei heim. Alle til sitt, unntatt Olav som blir med groupien sin.

Skrive av Magnus (18).


Nesj, ikke så mye, egentlig.

* Jobber konstant med UKEstuff (intronatt 6. april!)
* Gjør øvinger sent søndag kveld (ukentlig)
* Møter (så vidt) opp i forelesninger
* Hater datalagringsdirektivet (samt angrer på sist leverte stemmeseddel)
* Forbereder sesongstart i 6. div
* Frekventerer konserter
* Nyter gode dager

Så egentlig litt, når jeg tenker meg om.

Psykedelisk elg, gravid pingvin

På søndag hadde vi i UKEred.styret juleverksted/juleavslutning, en trivelig seanse som strakte seg over omtrent like mange timer som vi har hatt styremøter til sammen i år. På plakaten stod blant annet pepperkakebaking, allsang til finske julesanger, lenkemekking, samt mye annet gøy. Vi var også så heldige å få korte, men godkjente, besøk av vår kulturelt betingede art director og en bebartet markedsfører.

Hvis dere lurer på hva som kommer ut av et UKEred.styreverksted, vel, så kan vel dét best beskrives slik:


Lost & found

Etter en på mange måter kaotisk innledning av høsten, har jeg etter hvert falt mer til ro, og ser ut til å kanskje komme inn i en sunn rytme. At jeg sitter oppe godt over midtnatt for å skrive vlogginnlegg når jeg har mattetime klokken kvart over åtte i morgen er kanskje et tegn på det motsatte – at jeg fortsatt er min egen verste fiende. Men så lenge det er liv er det håp, sies det, og jeg lever jo…

Så for å ta en liten recap av høsten så langt: Jeg har begynt på innsjennørstudier ved NTNU etter fem år i humaniora-ørska i Bergen. Så langt har jeg oppdaget at nå må jeg lese og gjøre ting før et par uker før eksamen. Etter intense fadderuker og forlengelsen av disse, er det ikke til å skjule at jeg kom skjevt ut skolemessig (noe som jo _ikke_ inngikk i den opprinnelige planen min!) Har nå begynt å få gode arbeidsvaner, så er p.d.d. ikke bekymret.

Jeg har vært i London! Midt i alle midtermer og obligatoriske øvinger dro jeg like godt på en ukeslang realityflukt over (den lille) dammen på besøk til brodern (og Trine!) Innholdet av turen var bestående av, men ikke begrenset til, vandring gatelangs, lett trav i noen av de grønne lungene, henging i fotostudio, trendy hårklipp, østers og rå skate, masse godt ale, pusling og løsing av electric box-brett, og ikke minst konserter. Alibiet mitt for denne turen var jo i utgangspunktet at vi skulle på Ocean Colour Scene-konsert (iiiih!) i Royal Albert Hall. Ikke nok med det: Vi fikk lurt inn en of Montreal-konsert mens jeg var der også. Begge konsertene levde opp til forventningene, og vel så det, men jeg må jo innrømme at jomfrukonserten min med OCS i selveste Royal Alberten var et udiskutabelt høydepunkt på turen. Til og med større enn da jeg kjøpte en a-ha 7″ picture disc for 2-3 pund.

Over: iiiiiiiik!

Jeg har debutert i 5. divisjon! Etter ti lange år på sidelinjen har jeg igjen tatt på meg fotballskoene og snørt keeperhanskene (eller var det motsatt…), og stått i mål i de fire siste kampene av årets sesong, etter å ha blitt scoutet i en lokal og blodig grusbaneturnering tidligere i høst. Dette resulterte i to seire og to tap, med totalt sju innslupne mål, deriblant en sterk clean sheet i enda sterkere med- og motvind i sesongavslutningen. Noe som vel må være lov å si at er godkjent for en rusten målmann. Kampene, som ble spilt på vekselvis grus og sandpapir (dvs kunstgress av den gamle sorten), har tæret kraftig på kroppen min, med skrubbsår og brannsår og dårlige knær om hverandre. Men du verden så gøy, da.

Jeg er blitt fotomodell! Etter at min (dyktige!) søster i høst har begynt på fotoskole, har jeg tatt på meg flere modelloppdrag for henne. Og responsen har vært bra! Faktisk så overveldende at jeg er blitt etterspurt av noen av hennes klassekamerater. Det er med andre ord bare for meg å starte et modellbureau, Star & Friend, og vente på at oppdragene tikker inn som en, øh, tikkende bombe.

Jeg har fått (fått og fått…) meg mac! Dette er kanskje den mest dramatiske omveltningen i livet mitt denne høsten, da jeg i alle år har vært en innbitt mac-motstander, ja, endog skrevet et mac-kritisk innlegg som en mac-bruker snappet opp og lenket til på et mac-forum, slikt at (den gamle) vloggen min ble nedrent av mac-fanatikere som måtte fortelle meg hvor dum jeg var. Men nå har jeg altså bestemt meg for å gi fienden ett forsøk på å overbevise meg. Dommen så langt er… vel, jeg er positiv! Et par meningsløse problemer, et par lite intuitive (sorry mac) løsninger og et par andre skjønnhetsfeil til tross – jeg er positivt overrasket så langt. Jeg mener, bare Photo Booth er alene grunn nok til å kjøpe seg mac. Jeg kommer dog aldri til å bli en forkynner, så helt fortapt er jeg fortsatt ikke.

Jeg vet hva du tenker: Hvor har han kjøpt den _stilige_ klokken!?

Og før jeg går må jeg også bare nevne dette: Plushgun. Sånn, nå er det nevnt. Okay, for å utbrodere litt da, så fikk jeg for et par uker siden tilsendt en låt gjennom spåtti av min gamle musikkmentor Cecilie T som jeg falt helt og uforbeholdent pladask for. Låten var Dancing In a Minefield av Plushgun. Plata var billig og lett oppdrivbar på, og i helgen kom den meg i hende. Plata er fantastisk, bandet er fantastisk. Minner litt om Postal Service, bare ikke like elektronisk. Det er så avgjort noe gibbardiansk over det hele, så å kalle dem en blanding av Postal Service og Death Cab ville ikke vært helt riv ruskende galt. Jeg legger ved favorittlåtene mine, og så er det bare å tune inn resten på spåtti.

Ellers er det bare å holde seg oppdatert på supermagn utover høsten, det kan nemlig hende det kommer uforutsette oppdateringer før noen skulle ane det. Til da: god søndag og kjære leser!