Jeg er 19 år

I dag gikk det opp for meg at jeg snart er 24 år. Visst har jeg det siste året sjøl trodd at jeg har vært ~24 år, men jeg har aldri tenkt så mye over dette tallet jeg åpenbart nærmer meg. Før i dag. På jobben i dag skrev jeg i timeboka for neste uke et notat: “magnus 24 år”. Det var først da jeg så navnet mitt ved siden av 24-tallet at det gikk opp for meg: Jeg er snart 24 år.

På vei hjem tenkte jeg: Jeg er snart 24 år. Jeg er snart 24 år. Er jeg snart 24 år? På det siste spørsmålet kom jeg til en noe overraskende konklusjon: nei. Jeg er ikke snart 24 år. 24 år er gammelt, ja nesten voksent. Jeg er lillebror. Jeg er ung og viril. Det er ingenting ved meg som tilsier at jeg snart er 24 år, kanskje bortsett fra alderen. Jeg identifiserer meg ikke med 24-åringer – jeg føler ikke tilhørighet.

Så tenkte jeg: Hva er jeg da, om jeg ikke er 24 år (bortsett fra det åpenbare svaret: 23)? Det første som falt meg inn var 19. Jeg er 19 år. Jeg har alltid vært 19 år, egentlig, i alle fall siden jeg ble 19. Før det var jeg kanskje 16, 17 og 18, men siden jeg fylte 19, fyllesjuk på et vandrehjem i Sydney, samme dag som det smalt i Londons undergrunn, siden da har jeg ikke rørt meg av flekken. Jeg har funnet mitt nirvana.

19 er veldig greit. På mange måter er du ferdig med tenårene – du er i alle fall ferdig med den obligatoriske skolegangen. Kanskje er du i militæret, kanskje er du på folkehøgskole (militæret og folkehøgskole = smør + flesk), kanskje er du i gang med høyere utdanning. Felles for alt er at du er på terskelen til resten av livet, prøve-og-feile-fasen, felles for alt er at du er 19. Drømmene består kanskje av å bli noe, å redde verden og å bli 20. Verre er det ikke når en er 19.

Dette er ikke noe midttjuekriseinnlegg. Det er ikke det at jeg glorifiserer og streber etter å være 19 igjen (ikke?) Jeg synes bare at jeg ikke passer til å være nesten voksen. En person beskrev meg en gang som leken, og etter jeg hadde kvalt latterhikstet måtte jeg innse at jeg kanskje er nettopp dét. Leken, eller 19, som jeg liker å kalle det. Kanskje er jeg redd for å bli voksen, kanskje vil jeg ikke bli voksen, kanskje blir jeg aldri voksen, hva vet vel jeg. Jeg vet bare én ting: Jeg er 19 år.

Jeg er 19 år.

3 thoughts on “Jeg er 19 år

  1. Rulle

    En jeg kjente sa en gang: “du hadde din sjanse og forspilte den”.

    Men du kan få være nitten, hvis jeg får være søtten.

    Reply
  2. Daniel

    Jeg skal ikke prøve å få deg til å endre mening, men om det finnes noen ubrukelig alder så er det året mellom 18 og 20. Takke meg til 23, _det_ var alderen sin det.

    Jeg leste for øvrig at snittalderen på Hovefestivalen er langt ned på 20-tallet, og før jeg fikk sukk for meg forbannet jeg de jævla kidsa og var glad til for at jeg slapp å henge på campen. Om jeg ikke var voksen fra før så ble det meislet i stein der og da.

    Reply

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>