Jorda, jula og Wham!

En gammel juleklassiker til glede for nye og glemske lesere.

DEL 1 – DEN MAGISKE JULENØTTA

Julaften. Utenfor laver snøen ned, snøen som lenge lot vente på seg, men som dukket opp i tide til å lage en hvit jul likevel. Noen barn går bortover gaten med kjelken etter seg. De som ikke er ute i snøen sitter inne og nyter julaften fra innenfor husets fire vegger. Noen ser på tv, mens andre spiller spill med familien. Markus og Martin, våre to unge helter på 15 og 17 år, sitter i hver sin godstol og lytter til radioen mens de leser juletegneserier. Det hele fortoner seg som en riktig så idyllisk julaften. Brått blir guttene revet ut av idyllen av heftig, men dog velkjent synthspill fra radioen.

«Jeg lurer på jeg,» snudde Markus seg mot Martin, «om vi noensinne kommer til å oppleve en jul uten at Wham!s Last Christmas blir spilt på radioen.»
«Hva da, mener du, sånn hvilken som helst radio?» Martin satt fordypt i nummer enognitti Stomperud, og enset knapt Markus’ engstelse.
«Riksdekkende, da. Låta har jo ridd verden som en mare siden den kom på 80-tallet. Tenk, 80-tallet, lenge før vi ble født!» argumenterte Markus mens han veivet med armene. Broren satte seg opp og så på ham. Litt forundret skulte han bort på Markus som nå tuklet med volumknappen på radioen.
«Hva har kvinnelige vetter med Wham! å gjøre?» spurte han med et skuldertrekk.
«Vel, jeg går i alle fall snart fra vettet. Tror du de kommer til å feire jul i 2150 ledsaget av George Michaels gyldne røst under julemiddagen?»
«Tror du de kommer til å feire jul i det hele tatt?»

Markus ble stille et øyeblikk. Det hadde han sannelig ikke tenkt på. Nå som klimatrusselen hang over jorda som en våt sokk henger til tørk over en tennisball var det så absolutt et betimelig spørsmål. Hadde de alvorligste dommedagsprofetiene noe for seg var det ikke engang sikkert om noen kom til å feire jul om 100 måneder. Markus ble alvorlig. På radioen kunne en høre George Michaels skingrende stemme: No-ow I know what a fool I’ve been …
«Det har jeg faktisk ikke tenkt på» måtte han medgi. «Slik vi ødelegger jordkloden med våre tankeløse handlinger og forakt for fremtidige generasjoner er det en større bekymring om vi i fremtiden har ei jord å feire jul på, enn om den jula kommer til å inneholde Wham! på en eller annen måte …» sa Markus veslevoksent.
«Hæ?» kom det fra Martin bak tegneseriebladet. «Hvilke tankeløse handlinger? Jeg mente at det ikke er sikkert at folk i fremtiden kommer til å feire jul! Jul er jo tross alt, koselig som den enn er, en kristen høytid, og folk våkner mer og mer opp fra dette Jesus-sludderet. Og uten Jesus blir det ikke mye julefeiring, skal du se.»
«Pøh,» Markus var ikke overbevist, «jula kommer alltid til å bestå, jordkloden derimot, er på vei lukt til helvete, hvis vi ikke gjør noe straks for å ta vare på klimaet.»
«Klima meg her og klima meg der. Jeg er sikker på at jorda kommer til å bestå lenge etter at jula er en saga blott.» sa Martin mens han prøvde å ignorere den overengasjerte lillebroren som tok alt som stod på Natur og ungdoms hjemmesider for god fisk.
«Skal vi vedde?» spurte Markus triumferende.
«God idé,» repliserte Martin raskt, «vi kan titte i den magiske spåkula mi og finne ut hvem som vinner: jorda eller jula. 50 spenn på jorda.»
«Har du en magisk spåkule??» Markus gjorde store øyne.
«Ja visst.» Martin la fra seg bladet han inntil nylig hadde lest i og reiste seg, mens John Lennon avløste George Michael på radioen, for denne gang. Han gikk bort til skålen med nøtter, tok en hasselnøtt i den ene hånda, og løftet den mot taket.
«Jeg kaller deg, o magiske hasselnøtt, hva vil overleve hva? Jorda eller jula?» Han la nøtta inntil øret som om han ventet at den ville hviske ham et svar.
«Dust.» sa Markus fra godstolen.
«Sssh,» sa Martin, «den snakker til meg! Den sier … den sier … at alt klimamaset er noe stort sprøyt, at du bør finne deg en hobby som ikke innebærer idealistiske ungdomsorganisasjoner, og at jeg kommer til å spise denne nøtta snart. Wow! Tre av tre! Det e’kke verst!»

Markus hadde allerede satt broren på manuell ignorer og tok opp juleheftet med Knoll og Tott fra bladhaugen, da Martin tok nøtteknekkeren fra bordet og knakk nøtta han hadde i hånda. Med ett hørtes et høyt POFF og et lite pang og foran dem i en sky av røyk stod en gammel mann med spiss hatt og langt, grått skjegg. Martin mistet nøtta han hadde i hånda ned på gulvet, Markus slapp juleheftet han hadde i hendene. Begge måpte.
«Den m-m-magiske nøtta…» sa Markus forskrekket.
«Oida, hvor er jeg havnet nå?» spurte den gamle mannen. Martin så vantro på ham.
«K-kom du ut av denne nøtta?» spurte Martin den gamle mannen.
«Nøtt? Hvilken nøtt? Skulle store jeg komme ut av en liten nøtt? Nei jeg tror du er tullerusk…» den gamle mannen så litt brydd på den måpende gutten.
«Ja, det begynner jeg å tro sjøl…» var alt Martin klarte å få ut av seg der han stod ansikt til ansikt med en gammel mann som bare hadde dukket opp foran ham som ved et trylleslag. Mannen så på guttene. De overraskede ansiktsuttrykkene avslørte hva som hadde skjedd.
«Nei… ikke si at jeg klarte å sende meg til denne dimensjonen igjen!»
«Denne hva?» fikk Markus stotret frem. Den gamle mannen sukket.
«Unnskyld meg, det var ikke meningen å komme busende på denne måten. Jeg skylder dere en forklaring. Mitt navn er Randalv og jeg er en trollmann. Jeg kommer fra samme planet som dere, men fra en annen dimensjon. Min dimensjon har et slags overoppsyn over de andre dimensjonene, og derfor tryller vi oss litt hit og dit når det er nødvendig. Nå skulle jeg egentlig trylle meg bort til 7-twentyeleven for å kjøpe en kopp kaffe, men jeg blander så ofte trylleordene at jeg til stadighet finner meg sjøl i andre dimensjoner enn den jeg skal til.»
«Andre dimen… hvor mange dimensjoner er det egentlig??» spurte Martin.
«Mjaa … med den siste som kom til er vi vel oppe i en 75 dimensjoner bare for denne planeten. Hver planet har opptil flere dimensjoner. Ja til og med Uranus har 29 dimensjoner, men alle dimensjonene er like kalde og fulle av dritt som den dere kjenner til.»
«Så… du…» Markus trakk litt på det. «Så du kom altså hit fra en annen dimensjon som ved et trylleslag?»
«Jepp» sa Randalv kjapt, før han korrigerte seg sjøl: «Med et trylleslag, snarere.»
«Og du kom ikke ut av den hasselnøtta der?» Martin pekte mot den halvt knuste nøtta på gulvet. Randalv lo, og gjorde en avfeiende håndbevegelse.
«Ha-ha, nei det skulle tatt seg ut!»

Markus og Martin så lamslåtte på hverandre. Noe slikt hadde de aldri i sine villeste fantasier sett for seg var mulig. Plutselig fikk Markus en idé. Han satte opp et glupt ansiktsuttrykk.
«Nå har du det lamme ansiktsuttrykket igjen!» sa Martin.
«Kjeft broder,» sa Markus, «du si meg en ting Randalv… Du sa dere hadde overoppsyn over de andre dimensjonene, deriblant denne.»
«Stemmer det. Med den eksplosive økningen av dimensjoner får vi stadig mer å gjøre i vår dimensjon.»
«Kan dere se inn i fremtiden òg da eller?»
«Nja, hvis du har den store fremtidskula, så.»
«Og hvis du har den store fremtidskula?»
«Ja, da kan du se inn i fremtiden.»
«Du skjønner,» begynte Markus, «jeg og min bror her vi har et veddemål gående. Vi lurer på hva som kommer til å vare lengst av jorda og jula. Kanskje du kan gi oss svaret?»
«Nå har jeg egentlig mye å gjøre i disse (for dere) juletider …» Randalv klødde seg i skjegget. «Men siden jeg braste inn hos dere på en slik uhøflig manér på selveste julaften… så kan vi vel ta en liten titt på saken. Hva var det dere lurte på igjen?»
«Hva som kommer til å vare lengst av jorda og jula!» sa Markus engasjert.
«Og Wham!» la Martin til, nå minst like engasjert.
«Hvem?» spurte Randalv.
«Nei, Wham!» jublet guttene i kor.
«Åh. Vel dere får hoppe ombord i skipet mitt da, så drar vi til Dimensjon 1!» gestikulerte Randalv.
«Hvilket skip?» guttene så seg spørrende rundt i stua.
«Gutter …! Dere må forestille dere skipet!»

Og så gjorde de det, og syngende på The Imagination Song tok Randalv guttene med til Dimensjon 1, hvor de forhåpentligvis skulle få svaret på hva som kom til å vare lengst. Jorda, jula eller Wham!.

SLUTT DEL 1

DEL 2 – EN FANTASTISK REISE

Fortellingen så langt: Markus og Martin, to gutter på 15 og 17 år, sitter i stua og diskuterer hva som kommer til å vare lengst – jordkloden eller julefeiringa, etter at George Michael og Wham! har ført dem inn på dette samtaleemnet, men blir avbrutt av at den mystiske trollmannen Randalv fra Dimensjon 1 dukker opp i en sky av røyk akkurat i det Martin knekker det han kaller “ei magisk nøtt”. Randalv kan avkrefte at nøtta har noe som helst med hans inntreden å gjøre. Guttene spør Randalv om han kan gi dem svaret på hva som kommer til å vare lengst av jorda, jula og Wham!, og akkompagnert av en lam sang tar Randalv dem med på en uforglemmelig reise i det imaginære skipet sitt … 

Det er et fantastisk skue. Skipet seilte gjennom tid og rom, og dimensjoner så klart. Rundt Markus og Martin dukket det opp fantastiske land og uendelige hav på alle kanter. Bak roret styrte Randalv med en stødig hånd. Markus og Martin så med oppslukende øyne på de fantastiske synene som viste seg for dem. Brått sa Randalv:
«Med det samme vi er ute og kjører litt kan jeg jo vise dere det som var starten for at dere feirer jul. Kan jo være greit å få med seg når dere skal finne ut hvor lenge den vil vare.»
«Å ja,» sa Markus begeistret, «vis oss det!» Og før Martin rakk å si noe som helst, hadde Randalv allerede satt kursen for en liten stall i et land langt, langt borte. Guttene tittet over rekkverket på skipet, og så ned på en høygravid kvinne som lå i høyet i en stall, og en tilsynelatende lite fingernem mann som snekret sammen noen paller. De to menneskene viste seg å være Maria og Josef.
«Sånn, endelig ferdig!» pustet Josef lettet ut.
«Å, så fin krybbe!» sa Maria.
«Det er en krakk …» svarte Josef furtent. Randalv forklarte guttene at det bare var minutter igjen til fødselen, og at de gjorde lurt i å snu seg bort.

Guttene satte seg ned med hvert sitt tegneserieblad som de snedig hadde tatt med seg på turen.
«Hva leser dere?» skjøt Randalv interessert inn.
«Knoll og Tott» svarte Markus.
«Billy» fulgte Martin opp.
«Pøh,» snøftet Randalv, «ring hvis dere finner en morsom stripe da» sa Randalv tørt. «Nei, det er bare julealbumet med Arild som duger. Der snakker vi kvalitet. Den gutten tegner som en gud.»
«Speaking of,» Martin så opp fra heftet sitt, «skjer det noe der borte snart eller?»
«Det kommer an på dere det» svarte Randalv. «Bare dere forestiller dere at Jesus er født, så er han det. Prøv så skal dere se.» Guttene så spørrende på hverandre – igjen – og så over rekkverket, og der var det allerede fullt hus.
«Men du sa jo at det var minutter igjen til fødselen, og så kunne vi bare forestille oss at Jesus var født!?» Markus så indignert på Randalv, men han bare trakk på skuldrene.
«Ja, jeg ville bare ha en liten pause.»

«Så skjønt et lite barn!» sa den ene hyrden.
«Han har sin fars øyne!» sa den andre.
«Og for en fin krybbe!» sa den tredje.
«Det er en krakk!» repliserte Josef irritert. Maria holdt den nyfødte tett inntil seg. Det var litt av et oppbud av folk som ville ha sitt av babyen. Hun strøk ham kjærlig over hodet, og satte seg opp i høyet.
«Han kan ligge i krybben som Josef lagde» foreslo hun.
«Krakk!!!» tordnet Josef i det Maria la det lille barnet i kry.. på den hule krakken foran dem. Tre snobbete overklassemenn kom bort til barnet.
«Det er de tre vise menn!» utbrøt Markus.
«Nja,» svarte Randalv, «det er de tre nesevise menn. En nyanse som er kommet bort i oversettelsen av bibelen.»
«Guds sønn, du liksom, han er jo mindre enn meg!» sa den ene snobben med nesa i været.
«Hvis han er så mektig som de sier kan han jo bevise det ved å gjøre meg om til en frosk!» sa den andre og ble til en frosk.
«Og for en stygg krakk!» sa den tredje hovent. «Her har du uansett noen gaver fra oss» fortsatte han, mens han henvendte seg til Maria.
«Gull fra det rike landet i øst, hvor jeg kommer fra. Hos oss er rikdommen stor, men større er Han som er født oss» sa den første nesevise mannen. «Sjøl om han akkurat dag kan virke noe liten» la han til.
«Gled Eder, for jeg har brakt med meg røkelse fra mitt land i øst» kvekket den andre nesevise mannen. «Hos oss røker vi alt vi kommer over, fra sigaretter til laks, så her skjenker jeg Eder litt røkelse så det kan lukte litt godt i denne skitne stallen.»
«Og jeg har med litt babyklær» sa den tredje nesevise mannen. «Guds sønn må ikke fryse!»
«Babyklær!?» utbrøt guttene i kor.
«Ja,» måtte Randalv medgi, «oversettelsen har nok vært litt plundrete her også.»

Randalv styrte skuta videre. Guttene hadde stjerner i øynene, de hadde nettopp bevitnet Jesu fødsel.
«Tenk at dette er grunnen til at vi feirer jul hver 24. desember!» sa Markus oppildnet av det han nettopp hadde sett.
«Nja, ikke helt» svarte Randalv betenkt. «Du skjønner, det tidspunktet vi nå feirer jul på var opprinnelig en hedensk høytid som de kristne “stjal” fordi de ville ha mer oppmerksomhet rundt Kristi fødsel.»
«Er det sant?» sa Markus lettere sjokkert.
«Det betyr jo,» fortsatte Martin, «at de kristne egentlig bare kan snurpe igjen smella si når de maser om at folk har glemt julens opprinnelige budskap, og at det er et paradoks at de som ikke er kristne feirer jul. Det eneste vi gjør er jo å ta høytiden tilbake fra de kristne!»
«Strengt tatt betyr det det ja» sa Randalv mens han parkerte skipet. «Nå er vi fremme. Welcome to my world!»

Guttene steg ut av skipet. Huset foran dem var det flotteste de noen gang hadde sett. På bakken var et tjukt lag med snø, og små grønne menn med morsomme hatter løp rundt som om de var beskjeftiget med noe viktig.
«Det ser ut som de små grønne mennene er beskjeftiget med noe viktig!» utbrøt Martin mens han pekte på en av dem.
«Det er fordi de er beskjeftiget med noe viktig» svarte Randalv. «For dere har vel ikke glemt hvilken dag det er i dag i deres verden og dimensjon …?»

Guttene fulgte etter Randalv inn i huset. På bordet i stua stod en stor glasskule. «Det må være den!» hvisket Markus høyt til Martin. De satte seg rundt bordet.
«Gutter …» begynte Randalv, «først er det noe jeg må fortelle dere.»
«Er det den magiske fremtidskula?» spurte Markus med iver, pekende på den store glasskula på bordet.
«Hva? Denne?» Randalv løftet den opp. «Nei, denne er bare til pynt.» Han ristet på kula, og små hvite lapper ble virvlet rundt inne i kula. «Se! Snøøøø!!» ropte Randalv begeistret. Han la fra seg kula igjen. «Som sagt, det er noe jeg må fortelle dere. Eller snarere, det er noe jeg må vise dere.»

Randalv tok av seg den spisse hatten, den lange frakken og det grå løsskjegget. Guttene gispet i kor da de så hvem som var under forkledningen.

SLUTT DEL 2

DEL 3 – DET STORE JULENISSEKOMPLOTTET

Fortellingen så langt: Den mystiske trollmannen Randalv dukker opp uanmeldt i en sky av støv hjemme hos våre helter Markus og Martin, mens de egentlig diskuterer hva som kommer til å vare lengst av jordkloden, julefeiringa og Wham!s evinnelige julehit «Last Christmas». Randalv tar guttene med seg i det imaginære skipet sitt så de skal få sett inn i den store fremtidskula, og dermed avgjøre diskusjonen en gang for alle. På veien svipper Randalv innom en stall i Betlehem for omlag 2007 år siden, hvor Jesus blir født til stående ovasjoner fra hyrdene på marken og de tre nesevise menn, mens Josef på sin side har laget en umåtelig stygg krakk. Når guttene endelig er kommet frem til Randalvs residens, tar han av seg den spisse hatten og det grå løsskjegget, og avslører sin virkelige identitet …

«Så, gutter,» begynte Randalv, «det er altså meg.»
«D-du … du … fins!» sa Markus mens han stirret på den store figuren foran ham. Han var kledd i sin sedvanlige røde frakk, og det store hvite skjegget skjulte et lurt smil.
«Og så jeg som hele tiden trodde det var pappa!» forklarte Martin.
«Ho-ho-ho!» klukklo julenissen. «Deres far har nok vært stand-in for meg flere julaftener. Det er en myte at jeg har kapasitet til å dra rundt til alle barn i hele verden. Faktisk så er jeg avhengig av at myten om meg opprettholdes av godtmenende foreldre og blakke studenter på kjøpesentra. Da får det heller stå til at en og annen barneillusjon blir knust når pappa glemmer å ta av seg klokka si når han er nisse.»
Disse ordene gjorde Markus urolig. Han tenkte tilbake til den skjebnesvangre jula for å-så-mange år siden, da hans egen far hadde gått i den samme fella. Han hadde lenge mistenkt at noe galt som ikke var riktig ikke stemte da hans far aldri hadde vært der når julenissen kom. Dette hadde han ikke ville tenkt mer over, var det ikke for at Martin i et øyeblikks sinne hadde ropt til Markus at julenissen ikke fantes, og at det bare var faren deres som kledde seg ut på julaften. Denne jula forsvant de siste illusjoner om julenisser og reinsdyr. Kvelden hadde blitt komplett da Martin noen timere senere forklarte at Gud ikke fantes. Markus hadde låst seg inne på rommet sitt resten av den jula.
«Men hvorfor trollmannkostymet?» Martin rev Markus ut av den triste tankerekka. De så begge på julenissen.
«Det er egentlig ikke noe kostyme …» svarte julenissen. «Den grå frakken er ytterfrakken min, og den spisse hatten er veldig stilig.»
«Og løsskjegget oppå det vanlige skjegget?» spurte Markus.
«For dramatisk effekt» svarte julenissen sjølsikkert.
«Ah» istemte guttene.

Julenissen viste guttene rundt i det store huset. Små grønne alver løp frem og tilbake med ønskelister og leker. De måtte bli ferdig i tide, slik at lekene med navnelapper kunne leveres rundt omkring på de forskjellige julegavestasjonene verden over, der alle verdens fedre kunne hente gavene til sine håpefulle – en oppgave som står i Den store pappaboka enhver far får i det hans førstefødte kommer til verden, men som de må love å holde hemmelig for så vel kone som barn. «De som ikke har en far, eller har en far som ikke bryr seg,» forklarte julenissen, «må bare håpe på at en eller annen kjøpesenternisse har deres gave.»
«Så du hjelper ikke dem på noen som helst annen måte da?» ville Martin vite.
«Nei.» Julenissen så uinteressert ned i bakken.
«Er ikke det litt slemt?» Markus så vantro på ham.
«Herren gir og Herren tar!» svarte julenissen likegyldig.
«Det er Gud det» mumlet Martin mens han tittet rundt seg. Han likte seg ikke. Det var noe med julenissen, som han ikke kunne sette fingeren på, som ikke stemte. Julenissen skulle være en røslig, hyggelig gammel mann, som stod for samhold og glede. Denne julenissen var en usympatisk fyr med en rar aksent. Hvorfor ville for eksempel julenissen gi gaver til alle verdens barn, men bare dersom fedrene deres orket å hente gavene sjøl? Og hva var det med alle disse superfeminine dukkene som lå strødd rundt i huset med haugevis av nåler i seg? Og hva var det der …?

«Da er vi fremme!» proklamerte julenissen.
«Fremme hvor?» spurte Markus.
«Ho!» lo julenissen. «Fremme ved den store fremtidskula, så klart! Var det ikke sånn at dere lurte på noe …?»
«Ja visst!» svarte Markus.
«Ja visst!» avbrøt Martin. «Vi lurer på hva i helvete du vil med oss!» Det ble helt stille. Markus så rart på broren sin.
«Hva mener du?» spurte han.
«Jeg mener,» svarte Martin, «at det er noe fishy med hele denne julenissegreia. Jeg har vanskelig for å tro at denne mannen er den han gir seg ut for å være!»
«Gi deg!» svarte Markus sint og nesten på gråten. «Dette er andre gang du sier til meg at julenissen ikke fins!»
«Jeg vet,» sa Martin mens han skulte bort på julenissen, «skepsisme har alltid vært min forse. Jeg ble mistenksom på skipet da julenissen/Randalv tok seg en røyk, og løftet på skjegget når han tok seg et trekk. Den lamme coverhistorien om julegavene som alle verdens fedre liksom skulle hente hjalp ikke akkurat på, men det som avgjorde saken for min del… var denne!» Det ble helt stille i rommet i det Martin trakk fram en plakat. Det var først vanskelig å se hvem som var avbildet på plakaten, fordi det var tegnet på bart, djevelhorn, et par mannlige kjønnsorgan, og minst tjue forskjellige våpen som alle hadde til hensikt å skamfere mannen på plakaten. Mannen var ingen ringere enn julestemningdødaren George Michael. «Jeg burde ha ant det for lenge siden,» fortsatte Martin, «den lamme sangen du sang ombord på skipet var ikke bare lam, den var fullstendig falsk og dessuten lurte du inn en synthsolo som ikke lignet grisen. Ta av deg det teite skjegget og de latterlige røde klærne, jeg vet nemlig hvem du egentlig er.» Artisten, tidligere kjent som Randalv og julenissen gjorde som Martin sa, og tok av seg forkledningen.
«Du!» gispet Markus. «Du er … du er …»
«Nemlig!» Martin løftet hodet i triumf.
«Du er … du er …» fortsatte Markus.
«Akkurat som jeg visste!» godtet Martin seg.
«Du er … øh, du er …» gjentok Markus. «Du er … Hvem i helvete er du egentlig?»
«Ser du ikke det?» spurte Martin vantro.
«Kjære bror, jeg har aldri sett dette mennesket før i hele mitt liv!» svarte Markus.
«Dette er, kjære bror,» avslørte Martin, «han andre i Wham!»
«George Michael?» spurte Markus.
«Nei,» svarte Martin avkreftende, «han andre.»
«Er det flere?» Markus hadde aldri hørt om noen annen i Wham!
«Nettopp!» svarte han andre i Wham! Og så begynte han å forklare.

«Som dere vet, på 80-tallet hadde jeg og Georgy-peorgy en knallhit i Last Christmas. Formodentlig den beste julelåta som noen gang er skrevet. Hver jul siden er denne konfektbiten av en sang blitt spilt i de millioner av hjem. Men hvem var det som tok kreditten for denne og et lass andre kanonhiter (som Club Tropicana for eksempel). Jo, det var han lille skjeggehomoen det! Alle husket George Michael, men ingen husket meg! Alle bare refererte til meg som han andre i Wham! Det gikk så langt at jeg sjøl ikke husket hva jeg het lenger. Så, på slutten av 80-tallet allierte jeg meg med noen karer fra Sovjetunionen som ville ta igjen på USA for at de hadde banket russerne på omtrent alle områder de kjempet om på den tida. De fant ut at de ikke kunne slå USA med konvensjonelle metoder, så de kokte sammen en konspirasjon som banker alle andre konspirasjoner langt ned i støvlene. De ville utnytte USAs grådighet – de ville ta dem på deres egen grådighet og sjølforherligelse.» Han andre i Wham! gjorde en kunstnerisk pause før han fortsatte. «Dere tenker på kommunismens og jernteppets fall som noe som Vesten utrettet, men har dere aldri reflektert over hvor tilsynelatende lett det gikk? Plutselig kom Gorbatsjov og alt var bare fryd og gammen? Nå nei, så enkelt er det aldri. Sannheten er at det var Sovjetunionen som arrangerte jernteppets fall, og samtidig satte i gang en storstilt hjernevasking av hele den vestlige verden: Det store julenissekomplottet!»

Markus var ikke sikker på om han ville høre mer, men Martin pushet på.
«Fortell om det store julenissekomplottet!»
«Det store julenissekomplottet er like enkelt som det er genialt. En mann, den såkalte julenissen, hvis navn er en avledning av det engelske navnet på Sovjetunionen, USSR, hører du hvor likt det er, hører du? Uansett, en mann skulle få hele den vestlige verden til å synes det er en god idé å gjøre jula om til en eneste stor kjøpefest, slik at den vanlige Vest-boer ble fattigere, mens de store konsernene som profitterer på jula, som tilfeldigvis kontrolleres av den russiske stat uten den dumme vestlige manns viten, ble rikere og rikere. Dere har aldri lurt på hvorfor julenissen er rød? Det er ikke på grunn av Coca cola, det er bare en myte vi har plantet, nei, rød er kommunistenes farge. Ja, julenissen er faktisk kommunist!»

Dette ble for mye for Markus, og han løp gråtende ut av rommet. Martin ble igjen.
«Julenissen har da eksistert lengre enn siden slutten av 80-tallet?» spurte han forvirret.
«Nei, det er det dere tror, men som jeg sa, det hele er et resultat av en vestenomspennende hjernevasking som fant sted på slutten av 80-tallet. Før det fantes faktisk ikke julenissen, men russerne har fått folk til å tro det.»
«Men hvor kommer du inn i alt dette?» ville Martin vite.
«Russerne måtte ha en vestlig til å spille julenissen, hvis ikke ville det ikke ha vært troverdig i det hele tatt. Jeg møtte noen russere på et anti-George Michael-seminar, og så begynte snøballen å rulle. Først mente de at jeg ikke trengte noen forkledning utover kommunistfrakken siden ingen uansett ville kjenne meg igjen, men for å gjøre forvandlingen komplett utstyrte de meg med løsskjegg for å få meg til å ligne på en av historiens mest kjente russere – nemlig Rasputin!» Han andre i Wham! tok fram et bilde av Grigorij Rasputin.

«Njaa …» tvilte Martin. «Kan ikke si at jeg ser den helt store likheten.»
«Kanskje ikke nå» repliserte han andre i Wham! «Men hva om jeg gjør et par ørsmå forandringer …» Han andre i Wham! begynte å klusse med noen fargetusjer. «Se så!» Han viste frem bildet igjen:

«Du har jo bare tatt en vanlig mann med langt skjegg og tegnet på ham røde klær og hvitt skjegg!»
«Ja, det er mye slik vi kom frem til forkledningen»
«Jeg forstår» sa Martin tankefullt. «Men det er noe jeg ikke riktig forstår ennå. Russerne tjener på dette komplottet ved at de tar penger fra Vesten (hva de bruker pengene på skal derimot være usagt, bortsett fra tullete engelske fotballag), men hva tjener du på alt dette? Hvordan tar George Michael skade av at russerne tar penger fra Vesten?»
«Jo nå skal du høre – dette er det mest geniale med hele greia: Du tror kanskje at leketøysbutikken Toys ‘Я’ Us er en vanlig leketøysbutikk? Faktum er at alle lekene som selges der egentlig er små George Michael-voodoodukker, så hver gang noen slår eller kaster en leke derfra i gulvet så får George Michael vondt. Ja du tror vel ikke det er tilfeldig at det har vært så mye personlig elendighet med ham de siste årene? Hirr hirr hirr…»
«Toys ‘Я’ Us … Brikkene faller på plass …» sa Martin ettertenksomt.
«Ja, folk flest tror det heter Toys ‘R’ Us, men det de ikke vet er at det slettes ikke er noen R men den russiske bokstaven Я.» Han andre i Wham! nikket bekreftende til det han sjøl sa.
«Jeg leste en gang en vlogger som nevnte dette med Я-en..» sa Martin.
«Ja» skjøt han andre i Wham! inn. «Vi var en stund litt redde for at den vloggeren ville avsløre hele komplottet vårt, men heldigvis så han ikke de store linjene. Morsomt at du også sier vlogg forresten.»
«Det er jo det det heter. Det forandrer likevel ikke det faktum at du nok er den ondeste personen jeg har møtt.» Martin så igjen på plakaten, og tenkte på det han andre i Wham! hadde fortalt om voodoodukkene.
«Takk. Det var noe du ville se …?»
«Ja.»

Så førte han andre i Wham! Martin inn i et annet rom hvor den store fremtidskula var.
«Er du sikker på at du vil se dette nå da? Å se inn i fremtiden fører sjeldent noe godt med seg» advarte Han andre i Wham! Martin.
«Vil jeg se dette?» spurte Martin.
«Nei» var det kontante svaret.
«Jeg ser det læll.»

Da Martin kom bort til Markus etterpå var det som om en det var en annen Martin, syntes Markus. Den en gang så livsglade gutten hadde nå et tomt blikk i øynene.
«Så du inn i fremtiden?» prøvde Markus seg forsiktig.
«Ja» var det korte svaret fra Martin.
«Hva skjer med verden?» spurte lillebroren avventende.
«Tro meg,» sa Martin, «du vil virkelig ikke vite.»
«Men …» begynte Markus.
«Virkelig ikke» var det knappe svaret fra Martin.
«Nei vel» samtykket Markus. «Bare si meg én ting … hva varer egentlig lengst? Jorda, jula eller Wham!?»
«Er du sikker på at du vil vite?» Martin så skeptisk på lillebroren sin.
«Ja.» sa Markus etter en lang tenkepause.
«Wham!»
«Faen.»

SLUTT

2 thoughts on “Jorda, jula og Wham!

  1. Merete

    Ah, dette varmet et gammelt vloggerhjerte! Og det var minst like underholdende lesning som sist. ;)

    Men, men, jeg ville egentlig bare si hei. Mr. Naber dukket nemlig opp i spillelisten min, og fikk meg til å lure på om du fortsatt holdt vloggingen ved like, og svaret på det er vel “tja”. ;)

    PS. Jeg syns du bør legge til et alternativ til i introen her, jeg liker virkelig ikke å falle inn under kategorien “glemsk”. :)

    Reply
  2. Magnus Post author

    Merete, hei! Jeg leste kommentaren din nesten med en gang, men fikk ikke somlet meg til et svar før nå. Så svaret er nok et rungende “tja”. Egentlig ikke det engang.

    Jeg vet ikke hva som er triveligst, at du lurte på om jeg fortsatt vlogget, eller at den godeste Naber fortsatt surrer og går i spillelista di.

    Men takk for besøket! Alltid hyggelig med gamle språkheltete gjensyn ;-)

    Reply

Leave a Reply to Merete Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>