På forhånd takk.

Kronprins Olav er overstadig lykkeleg. Han er stolt av det far hans har utretta i denne krigen, og tenkjer at når han vert stor, vil han bli nett sånn som far sin. Akkurat no leikar han hermeleiken med far sin, den store kong Haakon VII. Han synest det er stor stas å herme etter far sin, og han morar seg godt.

Nokre fans av kronprins Olav har forvilla seg inn blant dei kongelege. Dei var helt galne etter den siste plata kronprinsen, eller Baron Olav von Dürkenheimer, som dei kjenner han som, slepte med bandet sitt, Big Burning Bloodsuckers, kalla Evil Dark Songs of Hate for Churchburners vol III. No vil dei ha autografen hans, men dei ser han er oppteken no med å herme etter far sin. Det er seint og alle er trøytte no, og om litt går dei heim. Alle til sitt, unntatt Olav som blir med groupien sin.

Skrive av Magnus (18).

* Jobber konstant med UKEstuff (intronatt 6. april!)
* Gjør øvinger sent søndag kveld (ukentlig)
* Møter (så vidt) opp i forelesninger
* Hater datalagringsdirektivet (samt angrer på sist leverte stemmeseddel)
* Forbereder sesongstart i 6. div
* Frekventerer konserter
* Nyter gode dager

Så egentlig litt, når jeg tenker meg om.

Hvis dere lurer på hva som kommer ut av et UKEred.styreverksted, vel, så kan vel dét best beskrives slik:

Natta!

• Jeg leser (ikke) til eksamen
• The Killers lanserer årets julesang (wiiiooouuuu!)
• NRK lanserer ny adventskalender, mens facebook-gruppen for å få “Sko i julmakergata” som fast adventsinnslag får stadig nye 30-åringer i sin medlemsbase
• Idealistiske bakstrevere kaster alle hemninger og dytter nedpå julebrus – mens oss livsnytere allerede har drukket faenskapet i flere måneder nå, og er lei.
• Et stort antall gutter proklamerer at de skal gro adventsbart, men bare et fåtall gjør det.

Sjøl synes jeg ikke (ren) bart hører hjemme i adventstida; jeg sverger til vinterskjegget. I alle måneder med r i seg er viltvoksende helskjegg det eneste som holder deg noenlunde varm i fjeset, og samtidig får deg til å se heftig tøff ut. Når det blir bart på bakken utpå vårparten, blir det bart i fjeset mitt også, for å si det sånn.

Jeg vet ikke om det er barten som gjør det, men noen mennesker liker meg. Noen liker meg ikke, og det er helt ok. Men tilbake til de som liker meg: Nå kan dere vise offentlig at dere liker meg! Som to av dere vet har jeg en facebook-side, som det er mulig å like, og nå har jeg i tillegg lagt til en helt awesome like-knapp i sidebaren til høyre på denne siden. Så, ok, det er teknisk sett ikke meg, men siden min dere kan like, men det kan jeg også like. Hvis dere fortsatt lurer på hvordan en slik like-knapp ser ut, så ser den altså sånn ut:

Når du “liker” siden min, så vil du få alle oppdateringene jeg gjør (og forteller om) rett i news feeden på facebooken din! Og om ikke det er nok, så kan du delta i livlige diskusjoner, poste og se heftige bilder, og chatte med andre fans av meg. Egentlig samme funksjon som VGB hadde i sin tid, med andre ord. Jeg planlegger også å koble facebook-siden mot den uhyre aktive twitter-kontoen min, slik at det faktisk ikke er mulig å få for lite av meg.

Har du derimot fått nok av meg nå, er det kanskje på tide å slutte å lese dette innlegget.

Vinterskjegg, slik det skal være!

Kanskje.

Jeg nevnte i forrige vloggpost at jeg hadde spennende nyheter, men nå har jeg allerede fortalt dem til mine lesere, så de er ikke så spennende lenger, og kan knapt kalles nyheter, men i alle fall: Jeg er blitt utpekt til å være nettredaktør for UKA-11! That’s right, når store navn som Jay-Z og Muse bestemmer seg for å ta turen innom Trondheim er det mitt ansvarsområde å opplyse omverdenen om dette. I tillegg til dette sitter jeg i redaksjonsstyret for UKA, der vi skal klekke ut den ene brilliante idéen etter den andre. Hva kan jeg si; jeg gleder meg!

Nå burde jeg strengt tatt legge meg til å sove, men jeg må bare flikke litt mer på siden…

Snx!

Jeg har vel proklamert i et halvt år snart at jeg vil ta en grundig gjennomgang av så vel utseende som innhold på supermagn.us. Starter med å shape opp themet fra bunnen av – igjen, så får jeg ta et par alvorsord med meg sjøl når det gjelder innholdet på vloggen.

Hva meg angår, så har jeg veldig spennende nyheter å bringe, men det får komme senere.

Lights on/lights off.

Hade ween!

Bare da kan vi leve sammen i full harmoni.

Så for å ta en liten recap av høsten så langt: Jeg har begynt på innsjennørstudier ved NTNU etter fem år i humaniora-ørska i Bergen. Så langt har jeg oppdaget at nå må jeg lese og gjøre ting før et par uker før eksamen. Etter intense fadderuker og forlengelsen av disse, er det ikke til å skjule at jeg kom skjevt ut skolemessig (noe som jo _ikke_ inngikk i den opprinnelige planen min!) Har nå begynt å få gode arbeidsvaner, så er p.d.d. ikke bekymret.

Jeg har vært i London! Midt i alle midtermer og obligatoriske øvinger dro jeg like godt på en ukeslang realityflukt over (den lille) dammen på besøk til brodern (og Trine!) Innholdet av turen var bestående av, men ikke begrenset til, vandring gatelangs, lett trav i noen av de grønne lungene, henging i fotostudio, trendy hårklipp, østers og rå skate, masse godt ale, pusling og løsing av electric box-brett, og ikke minst konserter. Alibiet mitt for denne turen var jo i utgangspunktet at vi skulle på Ocean Colour Scene-konsert (iiiih!) i Royal Albert Hall. Ikke nok med det: Vi fikk lurt inn en of Montreal-konsert mens jeg var der også. Begge konsertene levde opp til forventningene, og vel så det, men jeg må jo innrømme at jomfrukonserten min med OCS i selveste Royal Alberten var et udiskutabelt høydepunkt på turen. Til og med større enn da jeg kjøpte en a-ha 7″ picture disc for 2-3 pund.

Over: iiiiiiiik!

Jeg har debutert i 5. divisjon! Etter ti lange år på sidelinjen har jeg igjen tatt på meg fotballskoene og snørt keeperhanskene (eller var det motsatt…), og stått i mål i de fire siste kampene av årets sesong, etter å ha blitt scoutet i en lokal og blodig grusbaneturnering tidligere i høst. Dette resulterte i to seire og to tap, med totalt sju innslupne mål, deriblant en sterk clean sheet i enda sterkere med- og motvind i sesongavslutningen. Noe som vel må være lov å si at er godkjent for en rusten målmann. Kampene, som ble spilt på vekselvis grus og sandpapir (dvs kunstgress av den gamle sorten), har tæret kraftig på kroppen min, med skrubbsår og brannsår og dårlige knær om hverandre. Men du verden så gøy, da.

Jeg er blitt fotomodell! Etter at min (dyktige!) søster i høst har begynt på fotoskole, har jeg tatt på meg flere modelloppdrag for henne. Og responsen har vært bra! Faktisk så overveldende at jeg er blitt etterspurt av noen av hennes klassekamerater. Det er med andre ord bare for meg å starte et modellbureau, Star & Friend, og vente på at oppdragene tikker inn som en, øh, tikkende bombe.

Jeg har fått (fått og fått…) meg mac! Dette er kanskje den mest dramatiske omveltningen i livet mitt denne høsten, da jeg i alle år har vært en innbitt mac-motstander, ja, endog skrevet et mac-kritisk innlegg som en mac-bruker snappet opp og lenket til på et mac-forum, slikt at (den gamle) vloggen min ble nedrent av mac-fanatikere som måtte fortelle meg hvor dum jeg var. Men nå har jeg altså bestemt meg for å gi fienden ett forsøk på å overbevise meg. Dommen så langt er… vel, jeg er positiv! Et par meningsløse problemer, et par lite intuitive (sorry mac) løsninger og et par andre skjønnhetsfeil til tross – jeg er positivt overrasket så langt. Jeg mener, bare Photo Booth er alene grunn nok til å kjøpe seg mac. Jeg kommer dog aldri til å bli en forkynner, så helt fortapt er jeg fortsatt ikke.

Jeg vet hva du tenker: Hvor har han kjøpt den _stilige_ klokken!?

Og før jeg går må jeg også bare nevne dette: Plushgun. Sånn, nå er det nevnt. Okay, for å utbrodere litt da, så fikk jeg for et par uker siden tilsendt en låt gjennom spåtti av min gamle musikkmentor Cecilie T som jeg falt helt og uforbeholdent pladask for. Låten var Dancing In a Minefield av Plushgun. Plata var billig og lett oppdrivbar på play.com, og i helgen kom den meg i hende. Plata er fantastisk, bandet er fantastisk. Minner litt om Postal Service, bare ikke like elektronisk. Det er så avgjort noe gibbardiansk over det hele, så å kalle dem en blanding av Postal Service og Death Cab ville ikke vært helt riv ruskende galt. Jeg legger ved favorittlåtene mine, og så er det bare å tune inn resten på spåtti.

Ellers er det bare å holde seg oppdatert på supermagn utover høsten, det kan nemlig hende det kommer uforutsette oppdateringer før noen skulle ane det. Til da: god søndag og kjære leser!