Category Archives: Rant

Lost & found

Etter en på mange måter kaotisk innledning av høsten, har jeg etter hvert falt mer til ro, og ser ut til å kanskje komme inn i en sunn rytme. At jeg sitter oppe godt over midtnatt for å skrive vlogginnlegg når jeg har mattetime klokken kvart over åtte i morgen er kanskje et tegn på det motsatte – at jeg fortsatt er min egen verste fiende. Men så lenge det er liv er det håp, sies det, og jeg lever jo…

Så for å ta en liten recap av høsten så langt: Jeg har begynt på innsjennørstudier ved NTNU etter fem år i humaniora-ørska i Bergen. Så langt har jeg oppdaget at nå må jeg lese og gjøre ting før et par uker før eksamen. Etter intense fadderuker og forlengelsen av disse, er det ikke til å skjule at jeg kom skjevt ut skolemessig (noe som jo _ikke_ inngikk i den opprinnelige planen min!) Har nå begynt å få gode arbeidsvaner, så er p.d.d. ikke bekymret.

Jeg har vært i London! Midt i alle midtermer og obligatoriske øvinger dro jeg like godt på en ukeslang realityflukt over (den lille) dammen på besøk til brodern (og Trine!) Innholdet av turen var bestående av, men ikke begrenset til, vandring gatelangs, lett trav i noen av de grønne lungene, henging i fotostudio, trendy hårklipp, østers og rå skate, masse godt ale, pusling og løsing av electric box-brett, og ikke minst konserter. Alibiet mitt for denne turen var jo i utgangspunktet at vi skulle på Ocean Colour Scene-konsert (iiiih!) i Royal Albert Hall. Ikke nok med det: Vi fikk lurt inn en of Montreal-konsert mens jeg var der også. Begge konsertene levde opp til forventningene, og vel så det, men jeg må jo innrømme at jomfrukonserten min med OCS i selveste Royal Alberten var et udiskutabelt høydepunkt på turen. Til og med større enn da jeg kjøpte en a-ha 7″ picture disc for 2-3 pund.


Over: iiiiiiiik!

Jeg har debutert i 5. divisjon! Etter ti lange år på sidelinjen har jeg igjen tatt på meg fotballskoene og snørt keeperhanskene (eller var det motsatt…), og stått i mål i de fire siste kampene av årets sesong, etter å ha blitt scoutet i en lokal og blodig grusbaneturnering tidligere i høst. Dette resulterte i to seire og to tap, med totalt sju innslupne mål, deriblant en sterk clean sheet i enda sterkere med- og motvind i sesongavslutningen. Noe som vel må være lov å si at er godkjent for en rusten målmann. Kampene, som ble spilt på vekselvis grus og sandpapir (dvs kunstgress av den gamle sorten), har tæret kraftig på kroppen min, med skrubbsår og brannsår og dårlige knær om hverandre. Men du verden så gøy, da.

Jeg er blitt fotomodell! Etter at min (dyktige!) søster i høst har begynt på fotoskole, har jeg tatt på meg flere modelloppdrag for henne. Og responsen har vært bra! Faktisk så overveldende at jeg er blitt etterspurt av noen av hennes klassekamerater. Det er med andre ord bare for meg å starte et modellbureau, Star & Friend, og vente på at oppdragene tikker inn som en, øh, tikkende bombe.

Jeg har fått (fått og fått…) meg mac! Dette er kanskje den mest dramatiske omveltningen i livet mitt denne høsten, da jeg i alle år har vært en innbitt mac-motstander, ja, endog skrevet et mac-kritisk innlegg som en mac-bruker snappet opp og lenket til på et mac-forum, slikt at (den gamle) vloggen min ble nedrent av mac-fanatikere som måtte fortelle meg hvor dum jeg var. Men nå har jeg altså bestemt meg for å gi fienden ett forsøk på å overbevise meg. Dommen så langt er… vel, jeg er positiv! Et par meningsløse problemer, et par lite intuitive (sorry mac) løsninger og et par andre skjønnhetsfeil til tross – jeg er positivt overrasket så langt. Jeg mener, bare Photo Booth er alene grunn nok til å kjøpe seg mac. Jeg kommer dog aldri til å bli en forkynner, så helt fortapt er jeg fortsatt ikke.


Jeg vet hva du tenker: Hvor har han kjøpt den _stilige_ klokken!?

Og før jeg går må jeg også bare nevne dette: Plushgun. Sånn, nå er det nevnt. Okay, for å utbrodere litt da, så fikk jeg for et par uker siden tilsendt en låt gjennom spåtti av min gamle musikkmentor Cecilie T som jeg falt helt og uforbeholdent pladask for. Låten var Dancing In a Minefield av Plushgun. Plata var billig og lett oppdrivbar på play.com, og i helgen kom den meg i hende. Plata er fantastisk, bandet er fantastisk. Minner litt om Postal Service, bare ikke like elektronisk. Det er så avgjort noe gibbardiansk over det hele, så å kalle dem en blanding av Postal Service og Death Cab ville ikke vært helt riv ruskende galt. Jeg legger ved favorittlåtene mine, og så er det bare å tune inn resten på spåtti.

Ellers er det bare å holde seg oppdatert på supermagn utover høsten, det kan nemlig hende det kommer uforutsette oppdateringer før noen skulle ane det. Til da: god søndag og kjære leser!

Jeg er 19 år

I dag gikk det opp for meg at jeg snart er 24 år. Visst har jeg det siste året sjøl trodd at jeg har vært ~24 år, men jeg har aldri tenkt så mye over dette tallet jeg åpenbart nærmer meg. Før i dag. På jobben i dag skrev jeg i timeboka for neste uke et notat: “magnus 24 år”. Det var først da jeg så navnet mitt ved siden av 24-tallet at det gikk opp for meg: Jeg er snart 24 år.

På vei hjem tenkte jeg: Jeg er snart 24 år. Jeg er snart 24 år. Er jeg snart 24 år? På det siste spørsmålet kom jeg til en noe overraskende konklusjon: nei. Jeg er ikke snart 24 år. 24 år er gammelt, ja nesten voksent. Jeg er lillebror. Jeg er ung og viril. Det er ingenting ved meg som tilsier at jeg snart er 24 år, kanskje bortsett fra alderen. Jeg identifiserer meg ikke med 24-åringer – jeg føler ikke tilhørighet.

Så tenkte jeg: Hva er jeg da, om jeg ikke er 24 år (bortsett fra det åpenbare svaret: 23)? Det første som falt meg inn var 19. Jeg er 19 år. Jeg har alltid vært 19 år, egentlig, i alle fall siden jeg ble 19. Før det var jeg kanskje 16, 17 og 18, men siden jeg fylte 19, fyllesjuk på et vandrehjem i Sydney, samme dag som det smalt i Londons undergrunn, siden da har jeg ikke rørt meg av flekken. Jeg har funnet mitt nirvana.

19 er veldig greit. På mange måter er du ferdig med tenårene – du er i alle fall ferdig med den obligatoriske skolegangen. Kanskje er du i militæret, kanskje er du på folkehøgskole (militæret og folkehøgskole = smør + flesk), kanskje er du i gang med høyere utdanning. Felles for alt er at du er på terskelen til resten av livet, prøve-og-feile-fasen, felles for alt er at du er 19. Drømmene består kanskje av å bli noe, å redde verden og å bli 20. Verre er det ikke når en er 19.

Dette er ikke noe midttjuekriseinnlegg. Det er ikke det at jeg glorifiserer og streber etter å være 19 igjen (ikke?) Jeg synes bare at jeg ikke passer til å være nesten voksen. En person beskrev meg en gang som leken, og etter jeg hadde kvalt latterhikstet måtte jeg innse at jeg kanskje er nettopp dét. Leken, eller 19, som jeg liker å kalle det. Kanskje er jeg redd for å bli voksen, kanskje vil jeg ikke bli voksen, kanskje blir jeg aldri voksen, hva vet vel jeg. Jeg vet bare én ting: Jeg er 19 år.

Jeg er 19 år.

Mål & mening

(Jeg sa jo jeg ikke kunne love noe.)

Det meste her i livet kan deles inn i en av to kategorier: Mål eller mening. Dersom en aktivitet innebærer et mål, er det lett å tenke seg en mening med aktiviteten: Å oppnå målet. Derfor bør kanskje det evige filosofiske spørsmålet “Hva er meningen med livet” heller snus på hodet: “Hva er målet med livet?” Når du først har definert et mål med livet, er det lettere å finne en mening. Å tilstrebe en mening med noe uten å ha et klart mål blir straks mer komplisert.

Jeg har aldri hatt noe uttalt mål her i livet. Jeg har hatt flere drømmer, den urealistiske ekvivalenten til mål. Blant annet har jeg alltid drømt om å være spiss på Liverpool (Ps, fem år!) Denne drømmen er nettopp det, en drøm, av to årsaker: 1 Jeg har aldri vært særlig talentfull i fotball, og det lille talentet jeg kan ha hatt var uansett som keeper, og 2 Utviklingen min siden jeg sluttet med aktiv fotball da jeg var 15 har vært i beste fall veldig liten. Jeg kunne nevnt et par andre drømmer, men det er egentlig ikke særlig interessant.

Der det konkrete målet ofte følges av en abstrakt mening, er det vanskeligere å finne et tilsvarende abstrakt motstykke til drøm. Dersom det gir mening å jobbe mot et mål, hva gir det å drømme da? Glede? Men en kopp kakao gir jo også glede; vil dette si at drømmer gir kakao? Organisasjonsteoretikere er veldig glade i firefeltsmatriser, og som den gamle organisasjonsteoretikeren jeg er, så har jeg satt opp en firefeltsmatrise som, om den ikke gir noen mening, i alle fall inneholder mening.

En plan er et sett av mål, som tilsammen kan gi opptil flere meninger. Igjen, for å ta Liverpool-eksempelet: Siden jeg alltid har ansett det som urealistisk å skulle spille spiss på Premier Leagues sjuende beste klubb (sukk…), har det aldri vært en del av en plan. Det har derimot plassert seg pent og pyntelig i en sky som jeg har trukket frem når jeg har hatt litt tid til overs. Fem minutter til bussen kommer? Da rekker jeg en kjapp fantasi om å vinne ligacupen. (Dette eksemplet er, i likhet med drømmen, helt urealistisk, da jeg aldri kommer til bussholdeplassen mer enn ett minutt før bussen kommer. I så tilfelle er det fordi bussen nettopp har gått, og det da er 15-20 minutter til neste går, men da har jeg strengt tatt tid til å fantasere om større ting enn ligacupen. FA-cupen eller CL, f.eks.) I figuren nedenfor vises planen som en strukturert samling av mål, mot den mer flytende drømmeskyen.

Jeg har aldri hatt noen plan i livet. Dette kan ses i sammenheng med at jeg aldri har hatt noen uttalte mål, bare en rekke vage drømmer. Det vil si, et par mål har jeg vel hatt. De kan vel oppsummeres slik:

- Bli eldre
- Få en utdannelse

Dette med å få en utdannelse gjør at å avlegge eksamener har gitt mening, siden de oppfyller målet. Nå er jeg derimot i en interessant situasjon der jeg skal avlegge et par eksamener som ikke inngår i planen min, da min nye plan inneholder mål om å drive med noe annet enn det jeg driver med nå. Disse eksamenene gir dermed ingen mening, og jeg kan velge å heller skrive masse kvasifilosofisk svada eller å fotoflikke meg sjøl til jeg blir helt desaturert, fremfor å faktisk lese til eksamenene. Dermed er kanskje ikke resignasjonen jeg skrev om i forrige innlegg faktisk en resignasjon. Hvilket gjør det hele mindre depressivt. Og når det gjelder det andre målet jeg nevner, å bli eldre, så blir en jo eldre av å leve. Å leve gir mening fordi da blir jeg eldre, som er et mål i planen min.

Betyr det at meningen med livet er å leve?

Men dette gir jo ingen mening.

Nu, jävlar

Dagene passerer mens jeg venter på at neste nobelprisvinnende artikkel skal falle ned i hodet på meg. Når så ikke skjer får jeg heller improvisere.

Skal jeg oppsummere januari så langt, er det et par karakteristikker jeg ikke kommer unna:
- Kaldt
- Skittent

Startet året i Trondheim til 20 i stil, sorry, mener minus (22 på Tiller – og garantert ikke langt unna på Byåsen heller. Jeg sier det: Ull har vært min redning i vinter.) Da jeg til sist kom meg til Bergen var det varmere, men til gjengjeld hadde bergenserne drevet CO2-dumping (rettelse: egentlig er det NO2) i veikrysset på Danmarksplass der jeg tilfeldigvis bor (er egentlig ikke så tilfeldig, var jo på visning og ble satt opp som interessent osv.) Ikke at jeg egentlig merker noen forskjell fra normalen. Er vel bare å innse at jeg ikke bor i Edens hage (men det er sikkert flust av slanger og menn med brukne ribbein her.)

Danmarksplass
En helt vanlig morgen på Danmarksplass. I det fjerne
skimtes Europas mest forurensede kryss (per medio januar.)

Og sånn går nu dagan. Har forresten merket meg at vlogging is the new vlogging. Dvs, det er allerede gammelt nytt at vloggere er den nye stemmen som setter dagsorden i media. Det nye, og skremmende, er at det ikke lenger er de samfunnsengasjerte, politisk engasjerte besserwisserne som får oppmerksomhet (de har jo uansett for lengst forsaket vlogging for twitring). Nå er det i stedet pur unge jenter med tips om sminke og retting av hår som sin største forse som skal klistres på forsiden av nettavisene (ok, jeg leser bare VG, så er mulig det bare er dem som er søppel.) Det er for så vidt greit nok det, i og med at de tross alt får 40 000 treff om dagen, så folk vil jo åpenbart høre hva de mener om dette og hint, men c’mon: “Norsk blogger kritiserer sponsede bloggstjerner”? Hvor meta går det an å bli?

Dette er likevel ikke det verste eksemplet. For noen uker siden kunne en lese om en 14-åring som skal gjesteforelese på Høgskolen i Lillehammer. Og jeg siterer: “- Jeg vil prate om hvilken påvirkningskraft jeg som blogger har, og tror at mitt perspektiv som 14- åring kan være interessant, forteller «Voe».” Ditt perspektiv som 14-åring vil vel strengt tatt bare si at du har levd noe kortere og avlagt noen færre eksamener enn de som skal sitte og høre på. Jeg prøver på ingen måte å lange ut mot vloggerne her, de har sin greie som de skal få drive med. Respect n all that shit. Jeg er mer skeptisk til dem som gir jentene uforholdsmessig stor plass i samfunns- og mediebildet, også kjent som “Anders Lindstad, fagansvarlig for årstudiumet i kommunikasjonsrådgivning” (Den tittelen sier vel egentlig alt om hvorfor 14-årige jenter slippes løs på høgskoler til å begynne med…)

vg.no en vakker desemberdag i 2005

...og en kald aprildag i 2007

Nå er det jo ikke noen big thing å havne på forsiden av vg.no, jeg mener, hvem har vel ikke vært der. Men når jeg har vært der har det i det minste vært på grunn av de viktige tingene i livet, som å kåre tøffe sangtekster og å fjerne unødvendige bokstaver fra alfabetet (hvorfor er jeg aldri blitt invitert til Høgskolen i Ørsta for å fortelle opplyse om hvorfor vi klarer oss minst like godt uten c, j, q, w, x og z?)

Vel, nå har jeg sagt så mye at jeg helt glemte at jeg ikke hadde noe å si. Så for å lette opp stemningen litt, runder jeg av dette innlegget med et klipp fra den eminente serien The Wire, hvis første sesong jeg nettopp har pløyd gjennom. Season 2 coming up!

På gentjät!

Nytt år, nytt håp, ny giv, ny nedtur

(Take four quadrizillion.)

For å gjøre en lang historie kort: Jeg fikk noia av å ikke ha fullstendig kontroll over utseende, innhold og oppførsel til denne vloggen, og den gikk dermed inn i en et par måneder lang dvale, mens jeg satte meg ned med penn og blanke ark, og begynte å bygge opp et WordPress-theme fra bunnen av.

Idéen hadde jeg i hodet, jeg måtte bare få det ned på… skjermen, og i dag kan dere alle bivåne resultatet av flere måneders hardt arbeid (dvs en og trefjerdedels måned tenking, ei ukes jobbing.)

Og hvilken dag passer bedre til en relaunch enn akkurat nyttårsaften? Vel, bortsett fra 1. nyttårsdag, kanskje. Vi markerer i kveld ikke bare overgangen til et nytt år, men til et nytt decennium, og jeg vil oppfordre alle til å gå mot Språkrådets håpløse formaning om å si totusenogti, og heller velge den langt bedre klingende tjueti. Da får det heller være at alle andre europeiske språk, med unntak av svensk, går for tusen-varianten (i følge Sylfest Strutle). Decennium-skiftet gir oss her en gylden anledning til å kutte ut unødvendig tusenifisering av årstall – alternativet er å vente i enda 90 år. Herregud. Det er en grunn til at vi ikke bruker romertall lenger også.

For ti år siden var jeg 13 år og hadde dødsangst. Et meget skremmende dommedagsprogram som var blitt sendt altfor tidlig på kvelden på NRK1 hadde gjort meg overbevist om at jorda kom til å gå under. 5. mai 2000, faktisk. De påfølgende dagene følte jeg en ubeskrivelig (og ubehagelig) tomhet inni meg. Vissheten om at alt var fånyttes, at vi levde på jorden på lånt tid, den tappet meg for livsglede. Alt virket så meningsløst. Nå gikk det riktignok over etter noen dager, etter å ha fått programmet litt på avstand, og igjen kunne børste støv av min kritiske sans. Likevel: Følelsen av at alt var meningsløst er ikke en følelse jeg unner min verste fiende (eller kanskje nettopp hva jeg unner min verste fiende, hvem nå det måtte være) – og er grunnen til at jeg aldri ville takket ja til å få vite min nøyaktige dødsdato (send ADAM til 19hoinnerogklemmåt).

Hvorfor forteller jeg dette? Jo, sånn var det. Ved forrige decenniumskifte var jeg 13, ved neste er jeg 33. Når en er 33 kan en vel slå fast at ungdomstiden er over. Jeg sier ikke at livet er over, men den tiden som så ugjenkallelig er preget av lite alvorstyngede og uansvarlige aktiviteter er for lengst over. I alle fall burde de det. Ingen flere sene nattetimer med FIFA10, ingen flere spontanturer til Kazakhstan, ingen flere eksamensfester. Det er nå jeg skal ha dem. Fra 2010 til 2020. 2000 til 2009 har vært fint og omveltende på alle mulige måter. 2010 til 2019 har potensialet til å overgå alt. Og det er nettopp da faren for krasjlanding er som størst. Men what the hell. 2010-2019 kommer bare én gang. Men hvorfor forteller jeg dette? Jeg vet ærlig talt ikke.

Til hvem som nå måtte lese dette: Godt nytt år! Jeg kan ikke love at det blir bedre enn foregående år, men jeg kan (nesten) love at det ikke blir bedre om du ikke legger litt vilje i det til å gjøre det beste ut av året. Livet er tross alt (blant annet) hva du gjør det til.

Om ikke annet så snakkes vi jo om ti år igjen.