Jeg er 19 år

I dag gikk det opp for meg at jeg snart er 24 år. Visst har jeg det siste året sjøl trodd at jeg har vært ~24 år, men jeg har aldri tenkt så mye over dette tallet jeg åpenbart nærmer meg. Før i dag. På jobben i dag skrev jeg i timeboka for neste uke et notat: “magnus 24 år”. Det var først da jeg så navnet mitt ved siden av 24-tallet at det gikk opp for meg: Jeg er snart 24 år.

På vei hjem tenkte jeg: Jeg er snart 24 år. Jeg er snart 24 år. Er jeg snart 24 år? På det siste spørsmålet kom jeg til en noe overraskende konklusjon: nei. Jeg er ikke snart 24 år. 24 år er gammelt, ja nesten voksent. Jeg er lillebror. Jeg er ung og viril. Det er ingenting ved meg som tilsier at jeg snart er 24 år, kanskje bortsett fra alderen. Jeg identifiserer meg ikke med 24-åringer – jeg føler ikke tilhørighet.

Så tenkte jeg: Hva er jeg da, om jeg ikke er 24 år (bortsett fra det åpenbare svaret: 23)? Det første som falt meg inn var 19. Jeg er 19 år. Jeg har alltid vært 19 år, egentlig, i alle fall siden jeg ble 19. Før det var jeg kanskje 16, 17 og 18, men siden jeg fylte 19, fyllesjuk på et vandrehjem i Sydney, samme dag som det smalt i Londons undergrunn, siden da har jeg ikke rørt meg av flekken. Jeg har funnet mitt nirvana.

19 er veldig greit. På mange måter er du ferdig med tenårene – du er i alle fall ferdig med den obligatoriske skolegangen. Kanskje er du i militæret, kanskje er du på folkehøgskole (militæret og folkehøgskole = smør + flesk), kanskje er du i gang med høyere utdanning. Felles for alt er at du er på terskelen til resten av livet, prøve-og-feile-fasen, felles for alt er at du er 19. Drømmene består kanskje av å bli noe, å redde verden og å bli 20. Verre er det ikke når en er 19.

Dette er ikke noe midttjuekriseinnlegg. Det er ikke det at jeg glorifiserer og streber etter å være 19 igjen (ikke?) Jeg synes bare at jeg ikke passer til å være nesten voksen. En person beskrev meg en gang som leken, og etter jeg hadde kvalt latterhikstet måtte jeg innse at jeg kanskje er nettopp dét. Leken, eller 19, som jeg liker å kalle det. Kanskje er jeg redd for å bli voksen, kanskje vil jeg ikke bli voksen, kanskje blir jeg aldri voksen, hva vet vel jeg. Jeg vet bare én ting: Jeg er 19 år.

Jeg er 19 år.

Never satisfied

Neste gang du ser meg fornøyd: Ta vare på øyeblikket, for det er et sjeldent et. Det sies at en aldri må bli helt fornøyd, for da har en ikke noe å strebe etter. I så måte er jeg et prakteksempel. Ta denne fordervede hjemmesiden/vloggen, for eksempel. I det ene øyeblikket tror jeg at jeg har funnet ut akkurat hvordan jeg vil ha den, og i det neste hater jeg den. Nå heller jeg mest mot den hate-delen. Hvis jeg gidder kommer jeg derfor til å totalrenovere siden i nær eller fjern fremtid. Tanken er at når jeg er fornøyd så kommer skrivekløen også. Nå vil jeg riktignok se det før jeg tror det. Aldri fornøyd.

Men jeg hadde en strålende tur til Uzbekistan & co. Mer om den kommer forhåpentligvis i løpet av sommeren.

Mål & mening

(Jeg sa jo jeg ikke kunne love noe.)

Det meste her i livet kan deles inn i en av to kategorier: Mål eller mening. Dersom en aktivitet innebærer et mål, er det lett å tenke seg en mening med aktiviteten: Å oppnå målet. Derfor bør kanskje det evige filosofiske spørsmålet “Hva er meningen med livet” heller snus på hodet: “Hva er målet med livet?” Når du først har definert et mål med livet, er det lettere å finne en mening. Å tilstrebe en mening med noe uten å ha et klart mål blir straks mer komplisert.

Jeg har aldri hatt noe uttalt mål her i livet. Jeg har hatt flere drømmer, den urealistiske ekvivalenten til mål. Blant annet har jeg alltid drømt om å være spiss på Liverpool (Ps, fem år!) Denne drømmen er nettopp det, en drøm, av to årsaker: 1 Jeg har aldri vært særlig talentfull i fotball, og det lille talentet jeg kan ha hatt var uansett som keeper, og 2 Utviklingen min siden jeg sluttet med aktiv fotball da jeg var 15 har vært i beste fall veldig liten. Jeg kunne nevnt et par andre drømmer, men det er egentlig ikke særlig interessant.

Der det konkrete målet ofte følges av en abstrakt mening, er det vanskeligere å finne et tilsvarende abstrakt motstykke til drøm. Dersom det gir mening å jobbe mot et mål, hva gir det å drømme da? Glede? Men en kopp kakao gir jo også glede; vil dette si at drømmer gir kakao? Organisasjonsteoretikere er veldig glade i firefeltsmatriser, og som den gamle organisasjonsteoretikeren jeg er, så har jeg satt opp en firefeltsmatrise som, om den ikke gir noen mening, i alle fall inneholder mening.

En plan er et sett av mål, som tilsammen kan gi opptil flere meninger. Igjen, for å ta Liverpool-eksempelet: Siden jeg alltid har ansett det som urealistisk å skulle spille spiss på Premier Leagues sjuende beste klubb (sukk…), har det aldri vært en del av en plan. Det har derimot plassert seg pent og pyntelig i en sky som jeg har trukket frem når jeg har hatt litt tid til overs. Fem minutter til bussen kommer? Da rekker jeg en kjapp fantasi om å vinne ligacupen. (Dette eksemplet er, i likhet med drømmen, helt urealistisk, da jeg aldri kommer til bussholdeplassen mer enn ett minutt før bussen kommer. I så tilfelle er det fordi bussen nettopp har gått, og det da er 15-20 minutter til neste går, men da har jeg strengt tatt tid til å fantasere om større ting enn ligacupen. FA-cupen eller CL, f.eks.) I figuren nedenfor vises planen som en strukturert samling av mål, mot den mer flytende drømmeskyen.

Jeg har aldri hatt noen plan i livet. Dette kan ses i sammenheng med at jeg aldri har hatt noen uttalte mål, bare en rekke vage drømmer. Det vil si, et par mål har jeg vel hatt. De kan vel oppsummeres slik:

- Bli eldre
- Få en utdannelse

Dette med å få en utdannelse gjør at å avlegge eksamener har gitt mening, siden de oppfyller målet. Nå er jeg derimot i en interessant situasjon der jeg skal avlegge et par eksamener som ikke inngår i planen min, da min nye plan inneholder mål om å drive med noe annet enn det jeg driver med nå. Disse eksamenene gir dermed ingen mening, og jeg kan velge å heller skrive masse kvasifilosofisk svada eller å fotoflikke meg sjøl til jeg blir helt desaturert, fremfor å faktisk lese til eksamenene. Dermed er kanskje ikke resignasjonen jeg skrev om i forrige innlegg faktisk en resignasjon. Hvilket gjør det hele mindre depressivt. Og når det gjelder det andre målet jeg nevner, å bli eldre, så blir en jo eldre av å leve. Å leve gir mening fordi da blir jeg eldre, som er et mål i planen min.

Betyr det at meningen med livet er å leve?

Men dette gir jo ingen mening.

Våryr, vrien og vanskelig

Til de av dere som etterspør nye innlegg: Jeg har en liten bunke drafts som aldri kom til publiseringsstadiet. De var så dårlige at jeg gikk lei dem mens jeg skrev.

For tiden har jeg så mye å tenke på, at jeg prøver å ikke tenke på noen av dem. Det burde stresset meg, men jeg tar det så med ro at det stresser meg, på en rolig måte. Kanskje er det bare en kjempemessig resignasjon som har kommet over meg. Tanken på at ingenting kommer til å ordne seg gjør det lettere å takle alle utfordringene som dukker opp. Når noe en sjelden gang går slik jeg vil er det som jeg svever på skyer. Eller var det sove med skyer?

På flere enn én måte markerer denne sommeren slutten på noe gammelt og godt. Jeg kommer nok ikke til å bli noe nytt og bedre menneske til høsten, men et par ting kan en likevel håpe på:

- Bli voksen (herunder: “Ansvar for egen læring”)
- Få bedre sovevaner
- Være litt mer bereist enn jeg er nå.

De to første punktene handler om at jeg må skjerpe meg. Det siste kommer jeg tilbake til.

Jeg kan ikke love at dette blir det siste jeg skriver på noen måneder, men sjansen er der.

And well, I wish I had a life.

Bjørn Einar Romøren bør avskiltes og sendes med neste båt til Tonga!

(En kort notis blir det tid til oppi all bachelorskrivingen.)

Det er med sinne, vantro, avsky og sinne (igjen) jeg leser Bjørn Einar Romørens pressemelding etter det famøse testhoppet i Nye Holmenkollen i går. Den mannen bør aldri vise seg offentlig igjen i Norge etter denne fadesen. En skulle tro at en voksen mann som Romøren visste bedre, men den gang ei. Før fantes det et godt ord for sånne som deg, nemlig landsforræder (nå fins det jo fortsatt…)

Før sinnet mitt bygger seg opp så mye at jeg ikke klarer å se for alle tårene i øynene mine og røyken som står ut av ørene mine, vil jeg si følgende til herr Romøren, for å feie all tvil til side:

Pionér skrives med akutt aksent over e-en, og ikke grav aksent som du så plundrete presterte å skrive i pressemeldingen. Pionèr, hva skal det bety? Det gir jo ikke mening en gang!

Skulle fa’mæ bare mangle at du ikke hopper i Kollen i kveld etter en slik kardinalsynd, din illitterære poltergeist!

Jeg er ganske sikker på at Anette Sagen ikke ville gjort den samme blemmen. Hun er jo tross alt en modig, vakker og sterk kvinne i 2010! Jeg foreslår at denne giraffen døpes om til Anette Sagen som en oppreisning til henne.

Konspirasjonsteori: Hva kom først – kråka eller egget?

Hei!

Ja nå er det lenge siden jeg har vlogget! Siden sist så har jeg blablabla, men dette er jo egentlig ikke interessant. Okay, _litt_ interessant er det kanskje at jeg har vært på, ikke én, ikke tre, men to Kaizers-konserter. Konsert(v)logg kommer kanskje etter hvert, jeg får se hva jeg makter. Mens vi likevel er inne på dette med musikk så må det jo nevnes at to av mine favorittband, Ocean Colour Scene og The Sunshine Underground kom ut med nye plater i begynnelsen av februari (ingen av nevnte album er tilgjengelig på Stofipy ennå, så sjøp å løp!) Og dette med TSU penser meg inn på det jeg egentlig skulle skrive om. For:

I høst kom TSU med en ltd ed-EP kalt “Everything, Right Now”, og i den forbindelse ba de fansen om å bidra med artwork: En skulle sende inn sin tolkning av temaet “Your Love, Your Hopes, Your Fears”, så ville bandet velge ut dem de likte best, og legge disse bildene/tegningene ved EP-en. Det var jo mange fine bilder der, men spesielt ett bet jeg meg ekstra godt merke i; det var som om jeg hadde sett det før…

(Når det gjelder publiseringsrettigheter, så skulle vel dette glatt gå under “allmenn interesse”.)

Her har vi først fanarten, tegnet av Andy Matthews:

Og så tar vi en titt på plateomslaget til Spellemann-nominerte Kråkesølv, tegnet av Bernt Dyrstad, fra deres debutplate, også den gitt ut i fjor høst:

Ord blir overflødige. Særlig plasseringen av det røde hjertet er særdeles påfallende. Legg også merke til hvordan et par av grenene på Matthews’ tre gir en egen trådnøstingillusjon.

Dette reiser jo så klart en hel rekke spørsmål:
- Hvordan kan to så påfallende like plateomslag/innslag gis ut i løpet av så kort tid, på to så vidt forskjellige plasser?
- Er Andy Matthews og Bernt Dyrstad en og samme person, eller er de bare eneggede tvillinger som ble skilt ved fødselen?
- Hvor mange Spellemenn kommer Kråkesølv til å stikke av med?
- Hva er uansett greia med hjerter som flyr litt til venstre over trær?

Jeg lar disse spørsmålene sveve litt inntil videre, kaster hansken, og lar konspirasjonsteoretikerne der ute få pønske ut noe jævelskap. Husk at alt som kan lenkes til Obama er bra og gir cred.

Over: Snedig collage som egentlig bare er laget for å få en jævlig kul thumbnail på Fjøsbook.

Ps! Kråkesølv spiller på Kvarteret 27. februar, og på NHH 10. mars. Dette burde interessere bergenserne der ute.
Pps! The Sunshine Underground spiller spilte på Koko 18. februar. Dette burde ha interessert londonerne der ute.

Spar deg pinslene: Her er ingenting av det du trenger å bry deg med en vakker lørdagskveld

Lørdag aften er det igjen duket for Melodi Grand Prix, og med “igjen” mener jeg virkelig igjen, da NRK ikke har gjort annet enn å sende ymse delfinaler, helfinaler, semifinaler, taperfinaler, absolutt sistefinaler og nå-erre-snart-ikke-flere-finaler-igjen-finaler – med det resultat at vi er blitt utsatt for et utall låter som strengt tatt har ingenting å gjøre på riksdekkende fjernsyn i beste sendetid, eller annen sendetid, for den saks skyld. Alle disse tøysefinalene har ledet frem til at åtte låter skal delta i en ny finale, der vinneren går til den internationale finalen i mai – kjedelig nok skal også den avholdes i Norge.

Her vil jeg nå spare dere bryderiet med å i det hele tatt svitsje innom NRK lørdag kveld, slik at dere heller kan gjøre det dere pleier å gjøre en lørdag kveld, hva nå det måtte være – drikke dere fulle eller lese en bok; Jeg vil her gå gjennom låtene som skal kjempe om heder og ære å vinne den norske MGP-finalen, og samtidig analysere grad av pinlighet og vinnersjanser (merkelig nok er ofte disse eksponensielt sammenhengende.)

La meg først få oppklare et par misforståelser:

1. MGP blir gjerne ofte hele tiden kalt programmet vi, sitat “elsker å hate”, sitat slutt. Dette er tull og tøys og fullstendig nonsens. “Elsker å hate” er bare en annen måte å si at du finner MGP både interessant og underholdende, men synes det er utrolig pinlig å innrømme dette, og gjemmer deg dermed bak floskelen “elsker å hate”, slik at det på den måten blir legitimt at du hvert år benker deg foran TV-en, sammen med andre like pinlige likesinnede, for å få med deg dette annuelle høydepunktet i livet ditt – for du elsker jo tross alt å hate det.

Over: Et uttrykk oppstår…

2. Sjøl om jeg er sjølutnevnt MGP-fan(atiker?) betyr det ikke at jeg ikke synes MGP er utrolig pinlig, og at mesteparten av låtene som blir servert er ren rubbish. Jeg anerkjenner derimot at det i (så godt som) hver internationale MGP-finale dukker opp én eller to perler, som gjerne drukner litt i det vaset av gjennomsnittlige MGP-pinligheter som kjennetegner den konkurransen vi alle elsker å hate. Disse perlene har jeg store planer om å avsløre for dere trofaste(!) lesere av spalten(?) min når det nærmer seg mai, med the real deal på trappene. Men nå snakker jeg meg bort.

Altså: Lørdag, norsk MGP-finale, åtte artister, gjennomgang. Slik var det. Jeg går rett på sak (hvis en ser bort i fra den lange introduksjonen), og tar for meg artistene og deres bidrag i den rekkefølgen de skal konkurrere i på lørdag.

Melodi 1: A1 – Never gonna miss you (eller noe)

Right. La meg begynne med å si at A1 har vært den største positive overraskelsen så langt i årets MGP. På forhånd hadde jeg ventet meg en fire-fem slicke teenage idols med vannkjemmet hår og kliss like hvite dresser som danser synkront til en eller annen suppesang – men så dukker de sgu meg opp på scenen bak hvert sitt instrument (vel, et par av dem, i alle fall.) Dette er så langt i fra boybandfordommene mine at jeg velger å se gjennom fingrene med at de av og til avbryter “spillingen” for å ta et par frekke dansemoves, og at det vannkjemmede håret ikke glimrer med sitt fravær. Attpåtil er de ikke fire eller fem, men tre, hvilket jo også teller positivt. Skal jeg trekke frem noe negativt så må det være låten, som vel er en ganske standard boybandlåt, og overhodet ikke noe jeg vil at noen på noe som helst tidspunkt skal forbinde med Norge.

Melodi 2: Maria Haukaas Storeng – Make my day

Norges representant i MGP i 2008 er tilbake, denne gangen med ei låt som ikke er skrevet av Mira Craig som 14-åring, hvilket mest sannsynlig betyr at teksten ikke er like ufattelig pinlig og tragisk som sist gang hun deltok, dog ville jeg ikke satt pengene på det. Dette bidraget er det eneste jeg ikke har hørt, i våken eller komatuøs tilstand. Det jeg likevel kan si, etter å ha sett små glimt av opptredenen på diverse oppsummeringer, er at idol-Maria fortsetter suksessen med stryke-seg-over-magen-dansemovesene som sikret henne en femteplass i den internationale MGP-finalen for to år siden. Så vil tiden vise om hun også kopierer abrakadabra-bevegelsene fra samme finale (“true, true, true” – Søk det opp på BlueTooth om du ikke skjønner hva jeg mener.)

Melodi 3: Venke Knutson – Jealoux, ’cause I love you

La det være sagt med en gang: Venke Knutson er Norges heiteste rockebabe (fordi “poppebabe” høres så ufattelig teit ut), og utrolig nok en anstendig artist med flere kremlåter i katalogen sin. Når hun da dukker opp med denne grusomme krysningen mellom ei barbiedukke og Shania Twain, er det ikke fritt for at det knyter seg i magen min. Både tekst og opptreden er så gjennomført pinlig at en kan spørre seg hva NRK eventuelt har på henne som gjør at hun må stille opp på riksdekkende med dette makkverket. I all rettferdighet må det sies at refrenget er fengende, slik at å høre denne låten blir litt som å nappe ut nesehår – godtvondt. Så kommer jo en heller ikke unna at det er Venke Knutson, som sammen med at vi har vært i union med Danmark er det nærmeste Norge kommer en Scarlett Johansson. På en side håper jeg at Venke Knutson vinner, på en annen side ønsker jeg ikke at hun skal vises offentlig med denne låten.

Melodi 4: Bjørn Johan Muri – Yes man

Siden det er en kjensgjerning at idoldeltagelse gir like mye cred i musikkverdenen som lommemannen (ja, dette gjelder også dommere, Asbjørn “Sleggemark”), så er det vel bare på sin plass at MGP er blitt et oppsamlingsnett for idol-rejects. I den anledning presenterer jeg herved Bjørn Johan Muri. Hvem han er, eller hvordan det gikk med ham skal være usagt, men jeg tviler sterkt på at noen ville ha skrytt på seg idoldeltagelse, så det stemmer sikkert at han har vært med. Hva angår denne låten så er det en utrolig puslete og spinkel låt, som dermed passer som fot i mose til denne utrolig puslete og spinkle gutten med den utrolig puslete og spinkle stemmen. Og da har jeg ikke engang nevnt “dansingen” hans. Kjenner jeg faktisk er totalt, revnende likegyldig til hvordan det går med denne låten. Topplassering? Tja, kanskje hvis helvete fryser til.

Melodi 5: Maria Arredondo – The wish

Jeg innrømmer glatt at det er elendig research å ikke vite hva låtene som deltar heter, men akkurat når det gjelder denne låten så sovnet jeg under fremføringen i hel- eller delfinalen, og fikk dermed ikke med meg noe av den, bortsett fra at den mest sannsynlig er ufattelig kjedelig. Tittelen jeg opererer med her er derfor i beste fall en kvalifisert gjetning. Det er forresten rart med det, for de låtene som gikk videre til hoved-/mester-/megafinalen ble jo fremført en gang til, men jeg kan fortsatt ikke huske å ha hørt denne. En låt som er så anonym at jeg tror jeg ville foretrukket den i den internationale finalen, siden ingen ville lagt merke til den, og dermed ville spart oss for mange pinlige øyeblikk. Noe veldig få av de andre bidragene i denne finalen kan skilte med.

Melodi 6: Alexander Stenerud – Find my girl

Hehehehe, jeg elsker denne mannen! Låtene han lager er akkurat så pinlige  som mannens fremtoning skulle tilsi, der han spretter rundt på scenen i et slags electro-discohelvete i dress og et sjølsikkert glis. Legg også merke til den snedige “reaching for the sky”-armbevegelsen hans. Alexander Stenerud har et imponerende talent til å lage låter som mange, men ikke alle liker, noe som gjør at han år etter år kvalifiserer seg til den norske nå-er-det-den-siste-finalen-jeg-lover-finalen, men aldri har nubbkjangs til å vinne. Jeg tar forresten tilbake det jeg sa om at jeg helst ville foretrukket Maria Redondo i den internationale finalen – jeg er MGP-Alex-fan! Kanskje det pinligste innslaget i årets MGP, men det er så pinlig at det tipper over til å bli kult. Hva låttittelen angår så må jeg nok en gang unnskylde at jeg ikke har fulgt med i timen, men denne låten er uansett så kliss lik fjorårets låt (og sikkert året før der òg) at jeg regner med ingen merker forskjell. Kan en resirkulere låter kan en vel saktens resirkulere låttitler også.

Melodi 7: Didrik Solli-Tangen – You raise me up

Jeg vet, det begynner å bli påtatt mye tull med låttitlene, men her har jeg i det minste en god grunn: Denne låten er “You Raise Me Up” opp av dage! Faktisk er det umulig å høre hva han faktisk synger, fordi hjernen hele tiden er innstilt på at det kommer “…you raaaaise me uuuup!” Låten er kjedelig og synges totalt blottet for innlevelse, men Didrik Solli-Tangen er jo så kjekk at jeg får komplekser herfra og til Hitra bare ved å se på ham. Tror heller ikke en særlig stor del av landets kvinnelige befolkning har hørt på selve låten – og slikt blir det jo stemmer av! I tillegg er han jo kompis med selveste Alexander Rybak! Jeg vet ikke helt, men i avisenes dekning av MGP er det blitt lagt så stor vekt på dette faktum at en mistenker avisene for å håpe at dersom en gjentar det mange nok ganger, så blir mannen til Alexander Rybak og vinner hele driten – igjen. Det er likevel én vesensforskjell mellom Solli-Tangen og Rybak: Der Rybak stort sett henvender seg til 14 minus-delen av landets jenter, tar Solli-Tangen hele spekteret. Noe unødvendig – det er jo 14 minus-gruppen som sitter med løse kontantkort.

Melodi 8: Keep of Kalessin – The dragontower

Konkurransen om å være årets mest pinlige innslag er beinhard, og du verden for et solid bidrag Keep of Kalessin (heretter kalt KoK, mest for moro skyld, egentlig) sender i vei her! Jeg mener, hvor skal jeg begynne? Metalgenren har alltid ligget mitt hjerte nært, men denne Lord of the Rings-typen metal sluttet å appellere til meg da jeg var rundt 16. Jeg skal ikke skryte av å ha satt meg inn i teksten, men ut i fra tittelen kan jeg trekke åpenbare linjer til engelskstilene jeg skrev i siste halvdel av tiende klasse på ungdomsskolen, etter at jeg begynte å lese nettopp Lord of the Rings på engelsk (så kan jeg heller skryte av at jeg fikk 6 på hver og en av dem.) Det er likevel en tid og et sted for alt, og tiden og stedet for slike tekster er så definitivt nærmere tiendeklasse enn metalscenen etter fylte 17 (sier 17 siden jeg skrev noen pinlige metaltekster av denne typen sjøl frem til jeg var ca 17 år. Kanskje noe mindre.) At et metalband velger å stille opp i MGP skal jeg ikke gå nærmere i sømmene, annet enn at jeg kan nevne at jeg samme kveld som KoK  spilte i hangaren på Ørland HF måtte klukkle litt inni meg da jeg så en metalhead med KoK-genser. Pinlig! Sist, men kanskje størst: Å sende disse metalparodiene etter at Finland allerede har sendt sine parodier i hhv. Lordi (2006) og det noe mer seriøse, og langt mindre suksessrike metalbandet de sendte i 2007 vil være så pinlig i seg sjøl at jeg ikke klarer å bestemme meg for hva som ville vært mest pinlig av A1 og KoK.

Alright, det var analysen – så var det dette med spådommer da. Hvis oppsettet fra tidligere år følges, så vil fire låter gå videre til den aller-aller-aller-siste-finalen. Det er liten tvil om at A1 og Didrik Solli-Tangen stikker av med de to første billettene. Så tar jeg en råsjans på at KoK kommer med, og den siste plassen står så mellom Maria Haukaas Storeng og Maria Arredondo, hvor jeg holder en ørliten knapp på idol-Maria. Er usikker på hvem som kommer til å stikke av med seieren til slutt, tror det blir close race mellom A1 og Solli-Tangen, med kanskje et bittelite momentum til A1. Av disse fire håper jeg uansett på Solli-Tangen, da han er den klart minst pinlige av el compadres, og med sin sjarm og anonyme låt nok kan cruise Norge inn til en medioker 10. plass.

Så får vi neste år heller sette vår lit til Lily Allen!

Nu, jävlar

Dagene passerer mens jeg venter på at neste nobelprisvinnende artikkel skal falle ned i hodet på meg. Når så ikke skjer får jeg heller improvisere.

Skal jeg oppsummere januari så langt, er det et par karakteristikker jeg ikke kommer unna:
- Kaldt
- Skittent

Startet året i Trondheim til 20 i stil, sorry, mener minus (22 på Tiller – og garantert ikke langt unna på Byåsen heller. Jeg sier det: Ull har vært min redning i vinter.) Da jeg til sist kom meg til Bergen var det varmere, men til gjengjeld hadde bergenserne drevet CO2-dumping (rettelse: egentlig er det NO2) i veikrysset på Danmarksplass der jeg tilfeldigvis bor (er egentlig ikke så tilfeldig, var jo på visning og ble satt opp som interessent osv.) Ikke at jeg egentlig merker noen forskjell fra normalen. Er vel bare å innse at jeg ikke bor i Edens hage (men det er sikkert flust av slanger og menn med brukne ribbein her.)

Danmarksplass
En helt vanlig morgen på Danmarksplass. I det fjerne
skimtes Europas mest forurensede kryss (per medio januar.)

Og sånn går nu dagan. Har forresten merket meg at vlogging is the new vlogging. Dvs, det er allerede gammelt nytt at vloggere er den nye stemmen som setter dagsorden i media. Det nye, og skremmende, er at det ikke lenger er de samfunnsengasjerte, politisk engasjerte besserwisserne som får oppmerksomhet (de har jo uansett for lengst forsaket vlogging for twitring). Nå er det i stedet pur unge jenter med tips om sminke og retting av hår som sin største forse som skal klistres på forsiden av nettavisene (ok, jeg leser bare VG, så er mulig det bare er dem som er søppel.) Det er for så vidt greit nok det, i og med at de tross alt får 40 000 treff om dagen, så folk vil jo åpenbart høre hva de mener om dette og hint, men c’mon: “Norsk blogger kritiserer sponsede bloggstjerner”? Hvor meta går det an å bli?

Dette er likevel ikke det verste eksemplet. For noen uker siden kunne en lese om en 14-åring som skal gjesteforelese på Høgskolen i Lillehammer. Og jeg siterer: “- Jeg vil prate om hvilken påvirkningskraft jeg som blogger har, og tror at mitt perspektiv som 14- åring kan være interessant, forteller «Voe».” Ditt perspektiv som 14-åring vil vel strengt tatt bare si at du har levd noe kortere og avlagt noen færre eksamener enn de som skal sitte og høre på. Jeg prøver på ingen måte å lange ut mot vloggerne her, de har sin greie som de skal få drive med. Respect n all that shit. Jeg er mer skeptisk til dem som gir jentene uforholdsmessig stor plass i samfunns- og mediebildet, også kjent som “Anders Lindstad, fagansvarlig for årstudiumet i kommunikasjonsrådgivning” (Den tittelen sier vel egentlig alt om hvorfor 14-årige jenter slippes løs på høgskoler til å begynne med…)

vg.no en vakker desemberdag i 2005

...og en kald aprildag i 2007

Nå er det jo ikke noen big thing å havne på forsiden av vg.no, jeg mener, hvem har vel ikke vært der. Men når jeg har vært der har det i det minste vært på grunn av de viktige tingene i livet, som å kåre tøffe sangtekster og å fjerne unødvendige bokstaver fra alfabetet (hvorfor er jeg aldri blitt invitert til Høgskolen i Ørsta for å fortelle opplyse om hvorfor vi klarer oss minst like godt uten c, j, q, w, x og z?)

Vel, nå har jeg sagt så mye at jeg helt glemte at jeg ikke hadde noe å si. Så for å lette opp stemningen litt, runder jeg av dette innlegget med et klipp fra den eminente serien The Wire, hvis første sesong jeg nettopp har pløyd gjennom. Season 2 coming up!

På gentjät!

Soff gottinår, nyta mi!

Det gamle året stod for fall, det nye banket på. Ja men dette har jeg allerede fortalt.

31.12.09, 18-19ish: Folk begynner å innfinne seg i casa del utsiktos. Venner, bekjente og ukjente skal i felleskap holde gravøl over det gamle, og utbringe skåler for det nye. Eller sagt på en annen måte: Vi hadde det jævlig trivelig. Lisa the Lion har kokkelert sammen det som meget sannsynlig er det beste jeg noen sinne har smakt (hvilket sier litt, all den tid jeg er oppfostret på mammas bacalao); Egr-negr er paparazzi, og jeg benekter at Mar-10n fjernet piercingen sin i øyenbrynet for flere år siden. Om det sier mest om hvor ofte vi ser hverandre for tiden, eller min totalt manglende evne til å legge merke til ting vites ikke. Spør du meg i dag kan jeg banne på at han fortsatt har piercingen intakt.

31.12.09, 23:45: Vi går ut mot plassen som så betegnende har fått navnet “Utsikten”. Vi tenner cigar og skåler. Happy fucking new year.

Well here we are again, it’s lovely to meet you, and bless you

01.01.10, 00:15 og utover: Champagne helles nedpå vertikalt. De sofistikerte og eksentriske skåler i whisky.  Spåtti vrenges opp. X-tian drar fram en av historiens mest hysteriske konvolutter. Diskusjonen går på hvorvidt en nå skal si totusenogti eller tjueti. Jeg drar fram romertall-argumentet mitt og X-tians hysteriske konvolutt og krever seieren.

Dans til det gjør vondt. Jobb mens folk ser på deg. Elsk som om du trenger penger.

01.01.10, 04ish: Vi sier takk for i år og lar lyset stå på. Vel hjemme kubber jeg og ser ikke dagslys igjen før den 2. januar. Takk til alle som bidro til å gjøre kvelden til det den ble!

Og så har hun _krone_ på


Trondheim by night – a crackling view