Nytt år, nytt håp, ny giv, ny nedtur

(Take four quadrizillion.)

For å gjøre en lang historie kort: Jeg fikk noia av å ikke ha fullstendig kontroll over utseende, innhold og oppførsel til denne vloggen, og den gikk dermed inn i en et par måneder lang dvale, mens jeg satte meg ned med penn og blanke ark, og begynte å bygge opp et WordPress-theme fra bunnen av.

Idéen hadde jeg i hodet, jeg måtte bare få det ned på… skjermen, og i dag kan dere alle bivåne resultatet av flere måneders hardt arbeid (dvs en og trefjerdedels måned tenking, ei ukes jobbing.)

Og hvilken dag passer bedre til en relaunch enn akkurat nyttårsaften? Vel, bortsett fra 1. nyttårsdag, kanskje. Vi markerer i kveld ikke bare overgangen til et nytt år, men til et nytt decennium, og jeg vil oppfordre alle til å gå mot Språkrådets håpløse formaning om å si totusenogti, og heller velge den langt bedre klingende tjueti. Da får det heller være at alle andre europeiske språk, med unntak av svensk, går for tusen-varianten (i følge Sylfest Strutle). Decennium-skiftet gir oss her en gylden anledning til å kutte ut unødvendig tusenifisering av årstall – alternativet er å vente i enda 90 år. Herregud. Det er en grunn til at vi ikke bruker romertall lenger også.

For ti år siden var jeg 13 år og hadde dødsangst. Et meget skremmende dommedagsprogram som var blitt sendt altfor tidlig på kvelden på NRK1 hadde gjort meg overbevist om at jorda kom til å gå under. 5. mai 2000, faktisk. De påfølgende dagene følte jeg en ubeskrivelig (og ubehagelig) tomhet inni meg. Vissheten om at alt var fånyttes, at vi levde på jorden på lånt tid, den tappet meg for livsglede. Alt virket så meningsløst. Nå gikk det riktignok over etter noen dager, etter å ha fått programmet litt på avstand, og igjen kunne børste støv av min kritiske sans. Likevel: Følelsen av at alt var meningsløst er ikke en følelse jeg unner min verste fiende (eller kanskje nettopp hva jeg unner min verste fiende, hvem nå det måtte være) – og er grunnen til at jeg aldri ville takket ja til å få vite min nøyaktige dødsdato (send ADAM til 19hoinnerogklemmåt).

Hvorfor forteller jeg dette? Jo, sånn var det. Ved forrige decenniumskifte var jeg 13, ved neste er jeg 33. Når en er 33 kan en vel slå fast at ungdomstiden er over. Jeg sier ikke at livet er over, men den tiden som så ugjenkallelig er preget av lite alvorstyngede og uansvarlige aktiviteter er for lengst over. I alle fall burde de det. Ingen flere sene nattetimer med FIFA10, ingen flere spontanturer til Kazakhstan, ingen flere eksamensfester. Det er nå jeg skal ha dem. Fra 2010 til 2020. 2000 til 2009 har vært fint og omveltende på alle mulige måter. 2010 til 2019 har potensialet til å overgå alt. Og det er nettopp da faren for krasjlanding er som størst. Men what the hell. 2010-2019 kommer bare én gang. Men hvorfor forteller jeg dette? Jeg vet ærlig talt ikke.

Til hvem som nå måtte lese dette: Godt nytt år! Jeg kan ikke love at det blir bedre enn foregående år, men jeg kan (nesten) love at det ikke blir bedre om du ikke legger litt vilje i det til å gjøre det beste ut av året. Livet er tross alt (blant annet) hva du gjør det til.

Om ikke annet så snakkes vi jo om ti år igjen.

Takk for i år, Prica!

Jeg er helt ufattelig skuffet, sint og lynende forbannet etter kveldens 2-3-tap for Start. Jeg sa før kampen at jeg kom til å bli skuffet om årets første Tippeliga-tap kom mot et av Tippeligaens mest formsvake lag, Start, mens den “sint og lynende forbannet”-delen kommer av måten tapet kom på.

To minutter før slutt leder Rosenborg 2-1 over et Start-lag som tross alt har villet spille fotball på Lerkendal, som ett av få lag. Fire minutter senere, på stillingen 2-2, mister Rade Prica hodet fullstendig og forærer Start straffespark og seier, ved at han dytter til Clarence Goodson innenfor 16-meteren. I dette innlegget kommer jeg ikke til å ta for meg spørsmålet om Prica skulle hatt frispark først, hvordan Goodson overspiller så til de grader (særlig når Jarstein “knuffer” ham etterpå), og hvorfor i all verden Lago(!) får gult kort av dommer Øvrebø. Jeg vil heller fokusere på hva som bør skje med Prica nå.

For: Rade Prica ødela gullfesten for de 18 000 betalende tilskuerene på Lerkendal. Hadde tapet kommet på “normal” måte, så kunne en sett gjennom fingrende med det, skyldt på seiersrusen etter sist helgs kamp mot Molde eller noe. Men når rekken uten tap stopper på 26 kamper fordi en løkrull ikke klarer å besinne seg – og det attpåtil to minutter på overtid, så klarer en ikke å feire noe som helst noe særlig. Da blir en bare forbannet.

Hva bør så skje med Rade Prica? Han bør bli straffet av klubben. Siden dommeren så situasjonen, og valgte å ikke gi rødt kort, så er det ingenting forbundet kan gjøre – dermed hviler alt på skuldrene til Rosenborg Ballklub, og her bør klubben statuere et eksempel. For sjøl om kampen i seg sjøl var ubetydelig, kunne det like gjerne vært en avgjørende kamp i gullstriden. Da kunne det ene poenget Pricas idioti kostet klubben blitt forskjellen mellom suksess og fiasko. Spillerne i Norges beste klubb bør være kontrollerte nok til ikke å gi fra seg straffespark på overtid av kamper. En annen ting er sjansen til å bli det første laget som går gjennom Tippeligaen uten tap en sesong. Slik jeg ser det kan niveauet på de andre lagene i Tippeligaen umulig bli dårligere enn det har vært i år, og sjansen for å gå ubeseiret gjennom en hel sesong vil nok aldri bli like stor igjen som den var i år. For niveauet har vært på grensen til det latterlige. Når de største gullutfordrerne heter Molde og Odd, så sier det sitt om hvordan Rosenborg klarte å bli så suverene i den første hele sesongen etter Hamrévolusjonen. Sjøl ikke den begredelige 2005-sesongen, der Vålerenga ble seriemestere med ufattelige 45 poeng kan, etter mitt skjønn, måle seg med årets utgave. Hvilken mesterhjerne det var som foreslo å utvide serien med to ekstra Adecco-lag, tør jeg ikke engang spekulere i her. Men nå sklir innlegget mitt ut, merker jeg.

Altså: Prica bør straffes internt for en så usannsynlig umoden oppførsel. En klekkelig bot, som gjør at Prica blir tvunget til å ta opp forbrukslån i Glitnir, samt utestengelse fra A-laget i sesongens siste tre kamper, ville vært en grei plass å starte. Så får vi se om noen flere tør å dra lignende stunts i fremtiden. En så hard straff er nok utopi, men om ikke Hamrén foretar seg noe som helst overfor Prica etter denne hendelse, vil mitt inntrykk av mannen jeg det siste året har betraktet som Gud få en kraftig ripe i lakken.

Avslutningsvis hadde jeg opprinnelig (det vil si i løpet av den to timer lange roe-meg-ned-turen jeg tok etter kampen) tenkt å skrive noe om at jeg tross alt var glad for at det første tapet kom mot Start og Knut Tørum, det laget og den treneren i Tippeligaen utenom Rosenborg jeg, inntil i kveld, ønsket mest vel. Men etter å ha sett Clarence Goodsons latterlige skuespill i nevnte Prica-situasjon (men nb! Jeg fritar ikke Prica noe som helst skyld), og aller mest det vanvittige svalestupet han dro for antageligvis å forsøke å få Jarstein utvist (se situasjonen her og fordøm: http://fotball.vgtv.no/?id=36155 ), så må jeg moderere den tanken noe: Jeg er glad for at Knut Kjartan Tørum er en kjekk og sympatisk fyr, og jeg håper han snarlig kan ta over en annen klubb og føre dem til Tippeliga-sølv, for Start, så lenge de har Goodson i stallen, ønsker jeg nå alt vondt. Adecco 2011 – here they come!

Okay, take two:

Jeg skal bli flinkere. Jeg skal bli flinkere til å stå opp med én gang vekkerklokken ringer. Jeg skal bli flinkere til å jobbe med skolearbeid (skole og skole…) Jeg skal bli flinkere til å ikke spille så mye (Halo in the other room). Jeg skal bli flinkere til å begynne å skrive igjen. Jeg skal bli flinkere til å fase ut -a-endinger av språket mitt. Jeg skal bli flinkere til å lage mat fra grunnen av (dette æ’kke mat! Forresten: Toros risengrynsgrøt inngår ikke i dette forsettet.) Jeg skal bli flinkere til å lære meg de sangene jeg vil lære meg på gitar på gitar (sann sann!) Jeg skal bli flinkere til å feel it for a minute like the real thing, baby, yeah. Jeg skal bli flinkere til å mekke på denne siden, og etter hvert gjøre den presentabel nok til å spread the word, (brother!) Jeg skal bli flinkere til å holde dette forbanna kontoret ryddig! (Nei, nei… dette forbann_ede_ kontoret…) Det e så my æ sku ha gjort, men æ får liksom itj te å gjør det.

Men framfor alt: Jeg skal bli flinkere til å vlogge.

(Nei, kanskje ikke _framfor alt_, men læll.)

Bonus til den oppmerksomme leser: Finn de skjulte (more or less) låtreferansene!

…og dette er HELT motsatt av hva økonomene trodde!

Eg heitar Max Magnus, eg trur eg er økonom
suddeli-da suddeli-dei
når det blir vinter skal eg ikkje stå slalom
suddeli-hei-hei-hei!

Når jeg sitter og ser på TV2 nyhetskanalen og det kommer innslag om den nå avblåste finanskrisen, så er det en ting som slår meg: Hver gang det går enten opp eller ned med en eller annen gruppe, for eksempel detaljhandelen, så legger reporteren alltid til at “dette er forskjellig fra hva økonomene trodde for en måned siden”, da de åpenbart mente at nedturen/oppturen ville fortsette. Da lurer jeg på: Hvem er disse økonomene TV2 driver og rådslår med?

Nå skal jeg ikke late som jeg har så jævlig god peiling på økonomi bare fordi jeg studerer faget, og jeg skal heller ikke briefe med vanskelige ord jeg leste i en eller annen pensumbok, men her må jeg ta i bruk noen uttrykk fra samfunnsøkonomiens felt: En snakker ofte om adaptive forventninger og rasjonelle forventninger. Adaptive forventninger er gjerne mannen i gatas forventninger: De baserer seg på hvordan det har gått fram til nå, og med en forventning om at den utviklingen vil fortsette. Rasjonelle forventninger kalles det når en “gjennomskuer” markedskreftene, og kan regne seg fram til hvordan det vil gå i framtiden. Slike forventnigner er typiske for de som jobber med økonomifaget, altså økonomer.

Men tydeligvis ikke økonomene som TV2 snakker med? Med en gang boligmarkedet begynte å gå ned, så mente alle økonomene TV2 snakket med at nå ville det gå lukt til helvete, og så snudde det plutselig, og nå skal visst alt gå til himmelen igjen. Når ting snur så blir disse TV2-økonomene plutselig veldig overrasket, og så snur de kappen etter vinden og baserer sine neste antagelser på hvordan det går for øyeblikket. Dette minner mistenkelig mye om adaptive forventninger – og da lurer jeg på: Har TV2 egentlig giddet å snakke med noen økonomer overhodet?

For hvor er disse økonomene TV2 til stadighet referer til, og som til stadighet tar feil i sine beregninger? Du hadde det samme under oljefondhysteriet i fjor høst. Da var det riktignok politikere som satt i Tabloid og svartmalte situasjonen, men hvor var økonomene som kunne fortelle at aksjemarkedet på lang sikt vil gå opp igjen? De økonomene jeg har vært i kontakt med, dvs de som foreleser ved samfunnsøkonomisk institutt ved universitetet i Bergen har vært langt mer moderate i sine anslag, og har i større grad prikket inn tolv rette enn de som TV2 angivelig får sine rapporter fra.

Er svaret egentlig så enkelt som at TV2 bare tar en trend ut av luften, og kaller denne trenden “økonomene spår at…”? Jeg håper så er tilfelle, for jeg har ikke lyst til å utdanne meg til å bli en som til stadighet tar feil…

Er det en fugl? Er det et fly?

I saw an eagle on a pole
I think it was an eagle
Now that eagle has flown
and I’ll never know

Mens jeg satt og ryddet kontoret kom jeg over bursdagskortet jeg fikk av søsteren min i fjor. Jeg synes det er så søtt og morsomt at jeg bare må dele det…

Kortet så slik ut:

bursdagsfrosk

Og inni stod følgende å lese:

“Hei brutter, siden du er så glad i skilpadder kjøpte jeg dette kortet til deg…… men etter å ha studert det litt nærmere håper jeg du liker frosker også.”

Kjære søs, jeg er glad i både skilpadder og frosker jeg!

Følg dine drømmer!

If your heart is in your dream,
no request is too extreme
Like a bolt out of the blue,
fate steps in and sees you through

Denne historien starter en sommernatt i telt på campingen på Hovefestivalen. Rosenborg hadde spilt kamp hjemme mot Stabæk, men siden jeg var avskjermet fra virkeligheten, og i tillegg hadde min fulle hyre med å se blant andre Esser, The Temper Trap og Little Boots(!) rocke teltet på Hove, så visste jeg ikke hvordan denne kampen hadde endt.

Samme natt hadde jeg en drøm. I drømmen drømte jeg at Rosenborg hadde slått Stabæk 2-1, og at Per Ciljan Skjelbred hadde scoret for Rosenborg. Overraskelsen var dermed stor neste dag, da jeg leste i avisen (den eneste form for kontakt med verden utenfor jeg hadde den uka, sett bort i fra en snartur til Arendal sentrum) at Rosenborg hadde slått Stabæk med ett mål (riktignok 1-0, men her snakker vi detaljer), og av alle ting at Per Ciljan Skjelbred hadde scoret målet for Rosenborg! For de av oss som følger Rosenborg ganske tett trenger jeg vel ikke å understreke hvor sjeldent Per Ciljan scorer? Sjukt! tenkte jeg, men det stopper ikke her…

For: I samme drøm drømte jeg også om en annen kamp, nemlig Rosenborgs bortemøte med Fredrikstad. Det var mye som skurret i den drømmen, blant annet at jeg spilte stopper for Rosenborg, og hadde min fulle hyre med å stanse Fredrikstads driblefantom Raijo Piroija. Uansett, i min drøm vant Rosenborg enten 4-0 eller 4-1. I hele sommer har jeg tenkt at jeg må sette penger på dette (disse) resultatet/ene, for jeg traff jo tross alt ganske godt med Per Ciljan-spådommen.

Som sagt, så gjort. Jeg hadde tenkt å sette 50 kroner på hvert av tipsene hos Unibet, men siden jeg måtte overføre minst 150 kroner til Unibet-kontoen, ble det 75 kroner på hvert av tipsene. (Sett i etterpåklokskapens lys burde jeg sjølsagt ha stolt mer på drømmeevnene mine, men nå røper jeg resten av innlegget merker jeg.)

For Rosenborg vant 4-1! Da Rade Prica satte inn 4-1-målet for Rosenborg var det så lenge igjen av kampen at jeg ikke trodde resultatet ville gå inn, men etter hvert som sluttsignalet nærmet seg, gikk det sakte opp for meg at dette kan gå. Sjølsagt blir det jo lagt til fem minutter tilleggstid, men når ingen av lagene ser ut til å ville angripe, ser tipset ut til å gå inn. På overtid av overtiden toille Rosenborg det til i forsvaret, og Fredrikstad får en megasjanse, som Gardar Johannson(?) setter like til side for mål. That was close, som de sier.

Men tipset mitt, eller snarere drømmen min, gikk altså inn, og jeg kunne håve inn den nette sum av 2000 kroner. Og moralen? Følg alltid drømmene dine!

When you wish upon a star,
your dreams come true.

D-dagen

Me vett kem me kan klandre nå
Det er dette her me må forandre på
Planen er klar, her er veien me må vandra på

Så er D-dagen her. Tre år etter at jeg kjøpte det snedige domenet supermagn.us – tre år med ymse eksperimentering med denne siden – har jeg endelig funnet et format jeg er komfortabel med. Det geniale, som Nils Johan “Jeg har fortsatt mareritt om stjernelaget Armenia” Semb ville sagt, ved Supermagn.us er at det kombinerer blogg (også kjent som vlogg) og hjemmeside, slik at resultatet blir en hybrid, hverken fugl eller fisk, et muldyr – et missing link!

Dette vil ikke bli likt noe du har sett før. Her vil det komme tradisjonelle blogginnlegg av typen “jeg mener mangt om mye og mye om mangt”, da gjerne med fotball som tema (jeg sier: Så lenge Sondre Kåfjord er president i Norges Fotballforbund vil jeg aldri gå tom for ting å skrive om.) Her vil også komme musikkmisjonering i beste stil, diverse kunstneriske innspill, (an)befalinger som gjelder ikke-musikkrelaterte tema, tilfeldige referanser til Harald Eia og Bård Tufte, og kanskje, om jeg er veldig grei, vil jeg gi noen smakebiter på skriverier som forhåpentligvis skal legge grunnlaget for en Nordisk råds litteraturpris en gang i fjern framtid. (Jeg har for eksempel fortsatt en påskekrimtrilogi å avslutte…) For å toppe hele kransekaka, så vil jeg i beste prøver-å-holde-tritt-med-MMS-generasjonen-stil lage min egen tolkning av cybersosiale fenomen som Facebook og Twitter.

Så, før lovnadene blir flere enn hos en politiker i valgkamp (se der, min første samfunnskritiske kommentar (heller mer et samfunnskritisk knuff… eller knips)), velger jeg å avslutte dette åpningsinnlegget mens jeg ennå kan. Det blir jo spennende å se om jeg i det hele tatt får noen lesere.

Is there anybody out there?